Kontrastenes Rike

Nok en fredag sitter vi på nettkaféen vår i Swakopmund, fullstappet av inntrykk fra dette fascinerende samfunnet. Dramatisk som jeg er, ser jeg ofte verden i svart/hvitt uansett hvor grå den kanskje kan virke. Men her har jeg virkelig funnet en hverdag hvor jeg ikke trenger å dvele ved kontrastene i mitt indre liv, for de enorme forskjellene i den ytre virkeligheten er så mye mer aktuelle! Som Tormod også nevner i blogginnlegget sitt (vi har nemlig snakket mye om dette emnet den siste uka), har vi takket være KUP fått kontakt med svært ulike nøkkelpersoner i Walvis Bay, alle fra ulike samfunnslag og sammenhenger.

Vi har Jan og Irma; det superhyggelige hvite ekteparet som har tilbudt seg å være foreldrene våre mens vi er her. Også har vi Piet, Mr. Fix It, som setter sin ære i å hjelpe oss ut av det minste problem. De har innflytelsesrike jobber, flotte hus i den bedre delen av byen, og de tar oss med i sine venners indre kretser hvor vi diskuterer politikk, sipper vin, går på gourmetrestauranter, korkonserter, ørkensafarier og mye mer. Samtidig har de alltid vissheten om at det er mange trengende mennesker rett utenfor døren deres, og de ønsker oppriktig å hjelpe. Men de lever i en komfortabel verden tilsynelatende mer lik vår vestlige, som til en viss grad også skjermer dem fra fattigdommen, sulten og desperasjonen mange andre føler på.

Så har vi arbeiderne i Healing Ministries og på Community Shelter, hvor de fleste er uskolerte og litt rufsete i kantene med en sparsommelig økonomi. Her kaster de aldri noe bare fordi det ikke fungerer som det skal lenger, de bruker den samme bleien om igjen dersom det ikke er bæsj i den, og de bor på andre siden av byen hvor man ikke vil ferdes på nattestid. Disse menneskene har nøden i huset sitt, de bretter opp ermene og tar tak i skitne, syke, foreldreløse barn og gir dem det beste de kan. De har helt andre standarder på hygiene, sunt kosthold og pedagogisk oppdragelse, og noen ganger tar jeg meg selv i å ønske at disse barna var et annet sted, et tryggere sted, hvor de ble mer dullet med og fikk bedre mat og innimellom også et nytt klesplagg. Kanskje for eksempel i hjemmet mitt. Men så minner jeg meg selv på at mine materialistiske standarder for et godt liv er satt ut ifra den erfaringen jeg allerede har, og at et barn som aldri har vært i nærheten av dette ikke nødvendigvis vil savne det heller. Som Heidi Baker sier det; de fattige er heldige på den måten at de vet hva de trenger, de er klar over sin sult og sine behov, de har så håndfaste problemstillinger. Mange av oss rike i Vesten derimot, vet ikke nødvendigvis hva vi trenger, eller at vi trenger noe i det hele tatt. Vi har skapt oss et liv hvor vi egentlig ikke er avhengig av noe annet enn oss selv, for vi kan kjøpe den måten og den varmen og den tryggheten vi vil ha. Det er en tankevekker at flere og flere av de lidelsene som Vesten plages av, ikke kan fikses ved hjelp av penger alikevel, som ensomhet, angst, og depresjon.

Det som også fascinerer og forundrer meg i min daglige ferd, enten når jeg vasker en unge i det samme skitne badevannet som alle de andre allerede har vasket seg i, eller når jeg spiser kaninfilét  med våre velstående «foreldre» i byens bedre strøk, er at alle disse menneskene hører til den samme gode Gud. Selv om bønnene deres formuleres svært forskjellig, er det den samme Gud som hører dem og tar seg av dem. Og for meg utvider disse kontrastene min respekt for Gud, og de viser meg at min Gud er også veldig mange andres Gud, og Han er stor nok for alle. Han elsker både barna sine i Norge og barna sine i Namibia, og han ønsker å fylle våre behov. Men kanskje er det enklere å fylle behovene hos dem som vet at de trenger Han, som er avhengige av hans bønnesvar for å få mat på bordet den dagen, og som derfor er mer åpne for hva Han vil gi? Jeg tror Gud ser like mange sultne barn i Vesten, men de er bare sultne på en annen måte, og de vil ikke nødvendigvis ta imot den mat Han gir dem.

Jeg ber om at Gud må utvide hjertet mitt sånn at jeg kan elske enda mer, og utruste hendene mine sånn at jeg kan hjelpe enda flere. Oj Oj Oj, jeg har en lang vei å gå. Men Pappa i himmelen tar meg med, skritt for skritt.




Taegging i sentrum

 



Fredagskveld hos mor Irma og far Jan. Urhyggelig

 



Marlo hjelper til med den ukentlige vaskingen paa Ruach.