The End.

Kjære leser. Vi har nå kun én uke igjen i Namibia. Jeg prøver stadig å stoppe opp, leve i øyeblikket og nyte alt dette som jeg snart skal reise fra. Det beroligende bølgebruset fra havet om kvelden, for eksempel. Ørkenen som gløder ved soloppgang, med sandkorn som melis under føttene. Den varme vinden som blåser rolig gjennom gatene. Huden til babyene på Community Shelter som lukter sånn som bare en baby kan gjøre. De oppriktige gledeshylene fra barna hver gang jeg kommer inn døra på jobb som roper «Tanni, tanni»! Små barnehender som tillitsfullt tar meg i hånda og viser noe de er stolte av; den første tegningen de lagde på skolen, en fugl som bygger rede i treet deres eller en sang de har skrevet. Sjokoladebrune øyne som smiler opp til meg. Jeg tror nesten ingen formidler Guds ubegrensede kjærlighet så godt som et lite barn. Ingenting mykner opp hjertet mitt mer enn denne lille bylten av et menneske som sovner stille i armene mine. Jeg kan sitte sånn til armen min visner. Når jeg legger de fra meg for siste gang neste uke, og lar de bli igjen på shelteret som bare kan tilby dem midlertidig trygghet og husly; når jeg vet hvor usikker framtid de har i møte og hvor få voksne som vil ta ansvar for dem, da kommer det til å svi på innsiden. Det gjør det allerede.

Siden den siste uka ser ut til å bli ganske hektisk, og vi deretter drar til debriefing og avslappingsdager i Cape Town, kan det godt være at dette blir det siste blogginnlegget som postes før vi lander på norsk jord nok en gang 15. desember. Nå har vi fått Joachim på besøk (kjæresten til Ann Iren), og Tormod har glødet non stop siden han kom. Det er ikke så rart, med tanke på den underernæringen på mandig kontakt Tormod har opplevd de siste tre månedene. Jeg tror alikevel oppholdet har vært en sunn erfaring for oss begge, og heldigvis elsker vi hverandre enda mer nå enn da vi kom! Det boer ogsaa nevnes at takket vaere Tormod har to nye faatt billappen denne uka; Clifford fra Aandres og Luciano fra Hope House.

De siste dagene i Walvis Bay skal brukes til å samle alle gode afrikanervenner og feire fellesskapet og de nye relasjonene som har vokst fram. I morgen blir det beachparty og grilling med hele Jonah Home, før vi drar på julekonsert om kvelden. På søndag har vi invitert de hvite overklasseparene på middag og vin, pluss en siste ørkensafari med Mr. Fix It. På mandag blir det ut og spise etter jobb med sosialarbeiderne og studentene. Vi fikk heldigvis også gjennomført en festkveld på Community Shelter, hvor barna oppførte seg eksemplarisk for en gangs skyld, og både vi og de opptrådte for hverandre og danset «Glow» sammen. Jeg skulle ønske at dere alle kunne se bilder av disse barna for å skjønne hvor nydelige de er, men på grunn av sikkerhet får vi ikke lov til å legge dem ut på nettet. På slutten av kvelden fikk vi ikke lov å gå, så da lagde de en menneskelig blokade foran døra. Da vi til sist kom oss hjem, var skjørtet mitt gjennomtrukket av tiss på grunn av lille Jadira som stadig glemmer at hun er ferdig med bleie.

Vel vel, kjære leser, det er en tid for alt under solen. Hjemme i Norge er det snart tid for vinter og jul, her i Namibia er det tid for avreise og farvel. Vi gleder oss ubeskrivelig til å se både venner og familie igjen, så det er jo ikke bare trist å reise herifra! Vil uansett ønske dere alle en velsignet førjulstid og fred i hjertet. Gud er god!

Amen.

Slagordet til sosialarbeiderne og Community Shelter.

Clifford er en av Tormods fem elever som har faatt billappen. 

Merket for livet?!

Mens kona maser om hvor hvor mange nye mennesker hun elsker og at Afrika er merket i hennes hjerte, kan jeg melde hjem om at en del av meg også er merket av Afrika....: FØTTENE. Merket er laget av klørne til en gepard – verdens raskeste pattedyr på land. Dette burde gi respekt blant norske menn og medfølelse blant norske kvinner. Dessuten er det et friskt innslag på en fot som foruten kloremerket preges av krokete tær (ala E.T-fingre) med upassende hårvekstpartier og med blå fotballnegler.

(At geparden som klorte meg egentlig var tam som et lam, og bare ville leke med slippersen min, får i denne omgang komme i andre rekke). (At kloremerket ikke var dypere enn at det gror lett igjen, får komme i tredje rekke). (At jeg daglig risper opp sårskorpen på kloremerket for at det skal bli ett mandig arr, får komme i fjerde rekke).

Merket av Gepard

To geparder slåss om ett kjøttstykke. (Ikke foten min denne gangen, heldigvis)

Ellers er det verdt å nevne at ståprosenten på Tormods Kjøreskole nå er nede i 50% (kanskje ikke noe å fokusere på i en eventuell fremtidig reklamekampanje), etter at Luciano fra Hope House strøk på oppkjøring på torsdag. Men vi prøver igjen neste uke. Da skal både Luciano og Clifford prøve å ta lappen, så plutselig kan ståprosenten stige til 75% igjen. Men dette med ståprosent er jo ikke så farlig for annet enn stoltheten min som kjørelærer. Det kjipe er at han ikke fikk lappen og dermed må vente enda en uke med å søke jobb. Spesielt kjipt var det fordi han følte seg så urettferdig behandlet av trafikkoffiseren. Grunnen til at han ikke besto var nemlig at han rullet litt tilbake i en bakkestart. Selv merket ikke Luciano noe til bakoverrullingen, så han ble veldig overrasket da han fikk strykbeskjeden. Det samme ble jeg, for gutten er virkelig blitt flink.

La oss for all del håpe at begge guttene får lappen neste uke, først og fremst for dems egen del (og litt for en eventuell fremtidig reklameplakat for Tormods Kjøreskole sin del).

Kvalvaag = Walvis Bay

Norsk underholdning paa Jonah Home

Bro bro brille... Hvem vinner drakampen?

Tormod er blink i snoballkrigen

Hope House boys

Kjære leser! Nok en gang sitter jeg foran pc'en, denne gangen med hovne øyne og rennende nese. Tredje runde med sykdom siden vi kom, og det er veldig utypisk meg som vanligvis er syk maks en gang i året! Men, siden vi har klart å holde oss unna malaria/ HIV/ aids og andre mer alvorlige sykdommer, bør jeg vel være fornøyd.

Forrige uke hadde vi besøk av pappa og storebror Audun Sverre (et navn som klinger rart i de fleste norske ører, så du kan jo forestille deg hvordan det ble når afrikanerne skulle uttale navnet hans). Vi hadde lagt opp tett program for å gi dem mest mulig Afrika den lille tiden de var her, men de tok alt på strak arm med godt humør. Etter en runde på alle sentrene vi jobber, endte vi opp med fellesmiddag på Jonah Home der Elaine og Jordan hadde stelt istand stor fest med lammegryte. Flere av Healing Ministries-damene var der, og alle satt flokket rundt pappa og lo og fniste. Spesielt imponert ble ma Tirzah da det viste seg at pappa kan hebraisk, og dermed hadde de samtaleemnet spikra for resten av kvelden. Etterhvert som festen eskalerte, tok Tirzah også fram shofaren (et bukkehorn som lager fin musikk), sånn at pappa kunne blåse ut lyden av frelse og forløsning i forsamlingen. Det ble en lattermild suksess. Kronen på verket kom alikevel da pappa kunne fortelle at etternavnet vårt Kvalvaag (mitt også, ettersom jeg ikke har somlet meg til å bli en Briså enda), er gammelnorsk for kval= hval og vaag= bukt, som altså direkte kan oversettes til Whale Bay – Walvis Bay! Det skulle ikke mer til for å overbevise Tirzah om at vårt opphold her var ment to be fra begynnelsen av. Mon tro om dette blåste nytt liv i etternavn-diskusjonen til meg og Tormod?

Pappa og shofar

Etter dette tok vi med familien den lange kjøreturen opp til Etosha i nord for å se på Afrikas villdyr. Vi hadde flaks og fikk sett det meste av de beste. Vi hadde også flaks hver gang bilen streiket (dødt batteri, punktert hjul og innbrudd), fordi vi tilfeldigvis alltid befant oss på trygge steder hvor vi kunne få hjelp. Sistnevnte ble alikevel en tålmodighetsprøve, da jeg og Tormod måtte dra på politistasjonen for å anmelde innbruddet i bilen vår, hvor noen hadde kastet en stein gjennom ruta mens vi lå og sov. Politistasjonen var et lite rom som stinket urin, hvor halve rommet hadde gitter som skilte de kriminelle fra oss andre. Fangene kom med slibrige blikk og kommentarer mens vi fortvilt prøvde å få politibetjenten som skulle hjelpe oss til å gjøre jobben sin. Han var mer opptatt av å snakke i telefonen, krangle med de innsatte og si ting som «Hvis jeg spør om en hund har fire bein, må du svare meg på det» og «Gav dere noen tillatelse til å bryte seg inn i bilen deres mens dere sov»? Etter en slitsom time kom vi oss ut derfra og kjørte i hui og hast de seks timene hjem uten bilvindu, hjem til fellesmiddag med studentene, hjem til Mr. Fix It som ordnet bilen, hjem til trygge Walvis Bay. Hjem, kjære hjem!



Giraff-og gepard-attack



Denne uka har vært vel så hektisk som den forrige, da vi har arrangert Norske Dager i Healing Ministries. På tirsdag hadde vi fest for barna på Jonah Home, med hjemmesnekret show og snøballkrig. På onsdag var det feiring for alle som jobber i Healing Ministries, pluss ungdomsguttene fra Hope House. Da lagde vi kjøttkaker med tyttebærsyltetøy og brun saus, sang nasjonalsangen, viste Power Point og danset til og med «Glow» fra Grand Prix. Guttene fra Hope House ble så inspirert at de måtte danse litt for oss, de også. Kvelden endte med et snøhjerte (fake snø, så klart), som alle kunne sette et brennende lys i mens vi sang velsignelsen sammen. Disse menneskene har virkelig smeltet mitt kjølige, nordiske hjerte med sin åpenhet, uselviskhet og ektefølte omsorg. Jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at jeg elsker minst 100 nye mennesker dypt og inderlig etter å ha vært her. En av damene som jobber på Hope House kom til meg etter at kvelden var slutt og sa «Denne kvelden har fylt meg sånn opp, jeg føler meg så full av kjærlighet at det bobler over. Nå skal jeg gå rett hjem til mannen min og gi han masse nytelse fordi det bobler sånn over i meg»!



Ishjertet smelter.