Picture time!



Herlige damer i Healing Ministries.



Sote Sheena er datteren til en av familiene som bor paa Aandrevs.

Til aere for vennskapsbyavtalen!

Strandterapi

Paa gaarden til Stellas familie, hvor de prover aa laere Top-Naar folket aa livnaere seg paa jordbruk fremfor jakt, som sikrer mer langsiktige losninger ift okonomi og arbeidsledighet.

En fersk sjakal!

Paa besok i skuret

Fest i orkenen! Tre fjonge afrikanske damer og to norske. Hvem er hva?

Tormod ordner i stand en braaii hjemme hos oss

Handymen!

En vanlig arbeidsdag paa Jonah Home.

Paa tur med to av jentene mine!

Mr. Fix It saa klart





Stolte gjester hos ordforeren i Walvis Bay.

Seth tenner lysestaken for de syv norske gjestene.

Herlig klam og ut-av-komfortsonen-lovprisningsstund!

Til aere for sanden!

GIFT og matforGIFTa

Nå sitter jeg hjemme alene mens alle de andre i kollektivet er på jobb. Grunnen er at jeg har blitt matforgifta. Kort fortalt skulle jeg dra bort på Probst (stamkafeen vår) for å kjøpe en sandwich til lunsj, siden jeg hadde glemt å smøre matpakke denne dagen. Etter en rask titt på menyen bestemte jeg meg for å skeie ut med en roastbeefsandwich til 13 kroner. «Billig», tenkte jeg og slukte den. «Godt», tenkte jeg, og ante lite om at overskriften for kvelden skulle bli «WC». Det begynte med en mageknip som fikk meg til å løpe på do for å legge en bedre kabel. Det viste seg dog at det ikke var en kabel som kom ut, men små kjøttboller i brun saus. «Jaja», tenkte jeg. «Det var deilig å bli kvitt den guffa!» Men mitt «one-night-stand» med porselenet på baderommet hadde bare så vidt begynt. Litt senere var det en ny runde: Denne gangen var det mindre kjøttboller, men mer brun saus. Og rett etterpå var det fire kjappe runder med oppkast. Tenk at to små skiver med roastbeef på 20 gram, kan velte et 85 000 grams ekte mannfolk! Jeg finner det fascinerende. Lærdommen får vel være (sitat Lynni Trækræm): Du får smøre brødskiva di sjøl.

Velvel, nå er jeg på bedringens vei og kan atter begi meg ut på mine egentlige oppgaver her nede. Apropos egentlige oppgaver her nede, tenkte jeg å si noen korte ord om dem:

 

Før Kikkan (lederen i KUP – organisasjonen vi er her med) forlot oss, kjøpte han en snerten liten Toyota Tazz (vi kaller den bare Tassen). Han hadde nemlig lest i et blad at fra 2004 til 2009 hadde arbeidsledigheten i Namibia økt fra 35% til over 50%. Til sammenligning er arbeidsledigheten i Norge i underkant av 3%. Så dette er et stort samfunnsproblem. Derfor tenkte den snarrådige Kikkan at vi burde kjøpe en bil som ungdommene her nede kan øvelseskjøre med. På den måten kan vi bidra til «work creation». Flaskehalsen for å få jobb er ofte bilsertifikatet, men mange av ungdommene har ingen som kan øvelseskjøre med dem. Å kjøre med en kjøreskole er altfor dyrt for de fleste, så derfor blir lappen en uoppnålig drøm. Det er her Tassen kommer inn: Dersom vi iløpet av tre måneder kan hjelpe en eller to ungdommer til å ta lappen, er de visstnok garantert en jobb. Og i tillegg kan disse hjelpe til med å hente og bringe barnehjemsbarna til og fra skolen – noe som sliter ut de få som har lappen her nå. Så undertegnede fungerer som kjørelærer i et land der de kjører på feil side av veien. Det hadde jeg ikke trodd på forhånd, og jeg vet ikke om det er så trygt heller; flere ganger har jeg tatt lange venstresvinger og korte høyresvinger i kryss og dermed endt opp i motsatt kjørebane. Heldigvis har det skjedd på relativt biltomme veier. Slike hendelser gjør vel at jeg havner i kategorien uortodoks/rævva kjørelærer (stryk det som ikke passer). Men jeg prøver likevel. Man er ikke så nøye på ting her i Afrika som i Norge. Dessuten er det verdt det hvis lappen er det som kan hjelpe ungdommer til et liv på jobb i stedenfor på gata.

Apropos ikke så nøye med ting her i Afrika som i Norge. I forrige uke fikk jeg en god dose bæsj på hendene mens jeg skiftet et av dosetene på Jonah Home. «Ekkelt», sier du og jeg. «Ikke så nøye», sier de litt mindre pripne afrikanerne. Så sånn går nu dagan her nede...Kanskje jeg kommer hjem til Norge med litt bæsj på hendene og synes du er prippen som ikke vil håndhilse på meg.

(Innser at det kanskje ble litt mye bæsj på dette innlegget. Dere får ha meg tilgitt. Det er tross alt stort sett det som har vært livet mitt den siste uka...)

NB: Jeg har forresten betalt boten paa ekte, ukorrupsjonistisk (?) vis.

African Sexy

Community Shelters bakgaard: Bak de soete pastellfargene skjuler det seg sneiper i hopetall, soppelrester, to odelagte sykler, en falleferdig huske og en rusten trampoline. Det er et under hvordan barns fantasi kan gjoere saa mye ut av saa lite.

I dag er det studiedag, og alle fem i kollektivet har slått seg ned på vår faste internettkafé i Swakopmund. Her skal vi sitte fram til i kveld, da vi blir med Healing Ministries på en kristen konferanse som visstnok skal vare utover natten... Vi er litt spente, fordi Ma Tirzah advarte oss om at denne konferansen kan bli litt «high flying».

Nok en uke er omme, og jeg merker at tiden går altfor fort. Allerede nå kjenner jeg at det blir vanskelig å dra herfra. Rhianna, en hollandsk voluntør som også jobber i Healing Ministries, skulle egentlig bare være her tre måneder første gang hun kom, men ble i ni måneder isteden. Nå er hun her i runde nr. 2. I går da jeg jobbet på Community Shelter, fikk jeg en liten smakebit på hvor trist en avskjed med disse barna kommer til å bli. Det viste seg at to av mine hjertebarn; et søskenpar på tre og fem år som av personalet bare ble karakterisert som «naughty» (det kaller de forresten de fleste barna med en sunn utforskertrang og nysgjerrighet, spør du meg), hadde blitt forflyttet til et annet Shelter lenger inni landet samme morgen. Disse to kommer jeg altså aldri til å se igjen, eller får vite hvordan framtiden deres blir... Jeg savner dem allerede.

På shelteret kaller barna meg Tanni Lif (tante Liv), og selv om de fleste ikke kan engelsk, er det utrolig hvor bra man kan kommunisere gjennom lek og kroppsspråk. Desverre er mange av dem veldig underutviklet, blant annet Rodny på to som hverken kan gå eller prate ennå. De større barna kommer hjem fra skolen i tre-tiden, og da bader vi alle de minste og gjør dem klare for kvelden (det tar ganske lang tid å bade 8 babyer og 6 små barn). Siden studentene farter mye rundt med Margareth, en av de fire sosialarbeiderne i Walvis Bay, er det bare jeg og Tormod som skal jobbe på Community Shelteret utover våren. Vi har masse drømmer om tiltak vi vil gjøre for å forbedre boforholdene på dette shelteret, og nr.1 er å skaffe de ansatte et askebeger. Etter de er ferdig med røyken hiver de den nemlig ned i bakgården hvor barna leker, og det er ikke få ganger vi har måttet dra en uttygd sneip ut av munnen på en liten baby. Hvis de ansatte ser det, kjefter de bare på barnet og sier «naughty!».

Community Shelter er et kommunalt tilfluktsted for barna som Margareth og de andre sosialarbeiderne i «Woman and Child Protection Unit», redder fra misbruk og vold. Disse damene er noen sanne hverdagsheltinner (dog med litt kontroversielle arbeidsmetoder), og sammen med studentene reiser de rundt i hele Erongo (regionen som Walvis Bay er en del av), og finner traumatiserte barn, er i retten og undersøker tvilsomme familieforhold. En jente på 14, som nå bor på shelteret, ble brakt dit av Margareth for kort tid siden etter at hun var blitt kidnappet av en gjeng som hadde tatt henne med rundt i landet og voldtatt henne flere ganger.

En annen hverdagsheltinne er Stella, den tidligere prostituerte mammaen på Hope House. Hun tar seg av hjemløse tenåringsgutter (de Tormod øvelseskjører med). Hver onsdag blir jeg og Tormod med disse gutta til et kurs hos en av sosialarbeiderne, hvor de skal bevisstgjøres på ansvaret for eget liv og en lysere framtid. Quincy er den mest pliktoppfyllende, og vant en kjærlighet forrige gang for «mest aktive deltaker». Snart skal vi få besøk av en HIV-positiv på kurset, som skal snakke om viktigheten av prevensjon. Ca en av åtte i Namibia har HIV eller Aids.

Men hvorfor kalte jeg egentlig innlegget mitt «African Sexy», lurer du sikkert på. Jo kjære leser, det har seg nemlig sånn at en av mennene på Aandrevs sa til meg at jeg så sykelig tynn ut (det er forresten sikkert både første og siste gang noen kaller meg det), også la han til, med hendene på sin stolte, struttende bulemage; You think I am fat. But this is not fat, this is african sexy!

Healing Ministries er i gang med ett av sine sjarmerende "high flying" moter. Ma Tirzah blaaser lyden av frelse fra varme sor til kalde nord.

Fem hverdagsheltinner, her representert av Ma Tirzah (fra venstre), Elaine paa Jonah Home, Phoebe fra Aandrevs, og Cathy og Grace paa Ruach.

Tormods lune og etiske krok

Som etiker byr det på en del utfordringer å være nordmann i Afrika: Forleden dag fikk jeg min første parkeringsbot i et fremmed land. Jeg brøt en regel som sier at man ikke kan parkere mot kjøreretningen (det virker ærlig talt som om det er den ENESTE parkeringsregelen her, så det er godt gjort å få p-bot).

Nå har det seg sånn at en av kontaktene våre her nede er sjefen for alt som har med trafikk å gjøre. Hvis jeg leverer boten til han, fikser han det sånn at jeg slipper å betale. Dette lukter småkorrupt og mine moralske varsellamper begynner å blinke. I følge Kants morallov skal jeg jo alltid handle slik at det jeg gjør kan bli en allmenn lov. Jeg vil dog ikke gjøre det til en allmenn lov at alle parkeringsbøller slipper unna boten sin. Sånn sett er jeg på dypt moralsk vann hvis jeg leverer boten til denne kontaktpersonen.

På den annen side: Jeg visste ikke at det ikke var lov å parkere mot kjøreretningen. I Norge er jo det lov. Jeg kan med andre ord argumentere for at jeg som nyinnflyttet i landet burde få slippe unna denne ene gangen siden jeg ikke visste bedre. Jeg vet jo bedre nå... (jeg innser at en slik argumentasjon er i tynneste laget, men pytt sann)

Dessuten: Hvem er jeg til å sette meg på min hvite kulturimperialistiske hest for så å påstå at ikke litt småkorrupthet er ganske bra!? Det er jo tross alt bare snakk om en liten vennetjeneste. Og vennskap er jo viktig. Dessuten er jeg i Afrika nå, og da bør jeg vel føye meg etter hvordan det fungerer her, og ikke fortsette i min ukorrupte vestlige tralt? Hvem er jeg til å slå disse folkene i hue med Kants kategoriske imperativ?

På den annen side igjen: Ville ikke samfunnet bli det komplette kaos dersom alle benyttet seg av småkorrupte vennetjenester?!

Men: Går ikke enkeltmennesket glipp av noe dersom alt skal være formelt og professjonelt og ingen kan gjøre hverandre noen tjenester uten at det enten er svart arbeid eller korrupthet?

Samfunnet som helhet synes med andre ord å tape på at jeg leverer boten til mr. Fix It, mens enkeltmennesket – det vil si jeg (slipper å punge ut sure grunker) og han (kan gjøre en god venn en god tjeneste...og det gir en god følelse) – vil tjene på dette.

Likevel: I det lange løp; vil ikke enkeltmennesket også tape på at samfunnet taper på det? Enkeltmennesket er jo en del av samfunnet, og vil tjene på at det (altså samfunnet) er velfungerende, pålitelig, rettferdig og konsekvent.

Jeg kunne fortsatt å veie for og imot – det er jo en etikers velsignelse/forbannelse (stryk det som ikke passer). Men til forskjell fra mange andre etiske drøftelser, må jeg denne gangen komme fram til et svar og en handling(!) på dette dilemmaet før 1.november (da utløper fristen for å betale boten).

Det er her du kommer inn, kjære leser. Jeg byr opp til etisk dans: La intetsigende argumenter og svevende sitater danse sammen i valsetakt på kommentarfeltet: La oss sammen gjøre etikk til praksis. Amen. 

Hverdag i Walvis Bay

Noen av guttene fra Jonah Home leker seg paa Dune 7.

Stranda rett ved huset vaart. Skitten, men vakker!

Vi er inne i vår tredje uke her i Walvis Bay, og hverdagen har begynt å ta form. Studentene har kommet i hus og var de første dagene også ganske mettet av inntrykk, men nå senker husfreden og sjelefreden seg forhåpentligvis mer og mer. Tormod er husfar og har blitt en skikkelig handyman takket være Kikkan, og sammen farter de rundt og fikser både det ene og det andre (blant annet alle de tette doene på Jonah Home, og bil som ungdommene på Hope House kan øvelseskjøre med).

Arbeidsdagene våre varer fra ni til seks, og etter jobb gjør vi innkjøp og lager middag. Da er det allerede ganske sent og bekmørkt ute, så trening og alt det andre jeg trodde jeg skulle få tid til mens jeg var her må nok vente... På min første dag på Jonah Home (barnehjemmet), lå det en ny baby og sov i gangen. Det viste seg at faren hadde levert henne i håp om at hun kunne bo der fast, siden moren var prostituert og han selv måtte jobbe. Hun ble heldigvis litt «min», og jeg bader henne og mater henne og koser med henne. Som sagt behandles barn ganske mye røffere her, og hygieneforholdene er relativt sjokkerende. Da babyen hadde bæsjet på seg, ble hun stelt på det samme håndkleet som hun måtte vaske seg med, og da hun skulle bades (fortsatt med bæsj i rumpa) skled hun i badekaret og havnet med hodet nedi det skitne vannet. Men hun gråter ikke av den grunn...

Ellers går dagen med på å skrubbe do og bad (det gjøres daglig, siden 18 unger lager ganske mye gris), ta oppvasken (de har selvfølgelig ikke oppvaskmaskin) og leke med barna. I tillegg er det en tenåringsjente der som har ufrivillig fulltidsjobb, siden moren hennes driver hele barnehjemmet. Hun har sjelden tid til å henge med venner, og er veldig understimulert på sosial omgang. Etter jeg hadde vært der én dag kalte hun meg søsteren sin og ville gjerne være med på alt jeg gjør... Også er det jo skjønne Joshua, en seksåring med Downs syndrom som ikke har lært å prate, og som desverre ikke får gå på skolen heller. Han rusler mest rundt i bakgården på egenhånd, mens de voksne jobber.

I morgen skal jeg på Ruach, som er en slags hjemmeskole for tre av guttene på Jonah Home, siden de ikke kan gå på vanlig skole på grunn av et alkoholsyndrom de utviklet mens de lå i magen (barn av rusmisbrukere). Etter de andre barna er ferdig på skolen kommer alle dit og får lekshjelp og aktiviteter. Dette stedet drives av to herlige misjonærdamer fra New Zealand og USA.

Ellers har vi masse spennende prosjekter å bite tenna i, som for eksempel øvelseskjøringen med ungdommene på Hope House. I Namibia er det over 50% arbeidsledighet (i Norge er det i underkant av 3%), og en viktig forutsetning for mange jobber her er at man må ha lappen. I tillegg skal vi prøve å samle inn penger til en minibuss til Healing Ministries, siden barna deres går på fem forskjellige skoler og skal bringes og hentes til forskjellige tider hver dag. Så hvis noen av disse ungdommene får lappen og en ekstra minibuss, har de en deltidsjobb samtidig som de avlaster de voksne med masse tid og krefter...

Vel vel, nå ser jeg at jeg har skrevet en god del allerede. Må jo gi litt plass til Tormod også! Ellers kan jeg nevne i fleng noen høydepunkter fra den siste uka; African Evening med Healing Ministries, hvor de dramatiserte bibelhistorier, blåste i frelseshornet og tvang meg og Tormod til å velsigne hverandre foran hele forsamlingen, en sterk tur på søppeldynga for å besøke alle menneskene som bor der, kveldstur til Dune 7 hvor vi måtte løpe opp på sanddyna med blodsmak i munnen for å rekke et siste glimt av solnedgangen... Og dessuten har våren kommet!

Glad i dere alle sammen der hjemme, eller som barna på Jonah Home sier det; «Give me five, give me two, I love you»!

Liv Hildes første uke i Namibia

Jeg og Tormod paa sandboarding i orkenen. Noe av det skumleste jeg har opplevd! Det synes kanskje paa stilen min...

Etter en lang flytur landet vi i det som skulle bli vårt nye hjem, og mens vi stod der på perrongen og gned ut siste rest av reisesøvn i øynene, så vi kun én ting: ØRKEN. Akkurat da følte jeg meg som en maur i en stor sandkasse. Namibia er nemlig det landet i Afrika som har færrest antall innbyggere pr. kvm, mye på grunn av Namib- og Kalahariørkenen som stadig spiser seg lengre utover. Etterhvert som vi kjørte mot huset vi skal bo i, så vi også den andre hovedingrediensen i Namibias fasinerende landskap; Atlanterhavet. Synet av bølgene som bruser mot rødbrune sanddyner, med en dyporansj solnedgang som bakteppe, er som balsam for en sliten sjel etter en hard arbeidsdag.


Den første uka her i Walvis Bay (fra Whale Bay – hvalbukta), har vært veldig intens og veldig spennende. Vi har fått møte organisasjonen vi skal jobbe i, The Healing Ministries, og dens frontfigur Tirsha, som alle bare kaller «ma» (ganske moderlig dame der altså). Hun brenner for outsiderne i lokalsamfunnet, og har dermed klart å samle en herlig gjeng av tidligere prostituerte, foreldreløse og fattige under sine vinger. De har et slags samlingshus, «Aandrevs», hvor folk får bo gratis etter behov, der de begynner dagen klokka 05.00 med karismatisk morgenbønn.

Rett borti gata ligger Hope House, som er et midlertidig hjem for vanskeligstilte ungdommer. De hadde innbrudd for et par dager siden, der alle dynene på guttenes rom ble stjålet... Og nettene her nede kan være ganske kalde, skal jeg love deg. Jeg lå selv med fullt ullundertøy og skalv i armene til Tormod i begynnelsen av uka.

Litt lenger borte ligger Jonah Home, som er et barnehjem med ca 18 barn i alderen 2-11. Siden det sjelden er mer enn tre voksne der om gangen, underholder barna stort sett seg selv og hverandre med alt de kan finne av improviserte lekeredskaper. Det er en ganske mer selvstendig hverdag enn barna jeg kjenner i Norge. I nærheten av Jonah ligger et læringssenter for barna som heter «Ruach», der de gjør alt fra lekser til hagearbeid.

Ingen av foretakene til Healing Ministries mottar statlig støtte, og i tillegg må de betale en klekkelig sum for hvert barn som går på skolen (noe de fleste heldigvis gjør).

Det eneste stedet vi skal jobbe som ikke hører til Healing Ministries, er et mottakssenter for babyer, barn og unge som trenger akutt omflytting. Her er det mange hjerteskjærende små skjebner. Dette senteret er fullt av barn i alle aldre som måtte fjernes fra voldelige og farlige hjem, og som kan bli der opptil seks måneder før de må omplasseres til et forhåpentligvis tryggere sted. Siden det bare finnes fire sosialarbeidere i Walvis Bay, og kun ett statlig senter for barna, er kapasiteten ganske sprengt. Kommunen har heller ikke råd til å betale noe særlig lønn til de som jobber på dette senteret, og derfor er det kun en liten håndfull dedikerte mennesker som rullerer på å bo der 24 timer i døgnet, og som ikke rekker så mye mer enn å skifte bleier på og mate de aller minste, noe som gjør at de resterende barna er overlatt til seg selv. Terapi og behandling for å bearbeide misbrukene de har vært igjennom er det lite av.

Som du skjønner kjære leser, er det altså nok av behov! Utfordringen vår blir derfor å være litt selektive i hvor mange av disse behovene vi skal prøve å møte. Lokalfolkene vi skal samarbeide med er allerede overarbeidet og gjør dette som en livsstil mer enn en jobb. Og det er ganske forståelig også, når jeg kjenner hvordan selv mitt egosentriske, materialistiske hjerte smelter i en tillitsfull og takknemlig liten barnehånd.

Tormods første uke

Kjære landsmenn!


En uke har gått siden vi forlot fedrelandet. Og allerede begynner vi å føle oss som namibianere: Vi kjører på feil side av veien, og tuter i veikryss istedenfor å overholde vikeplikten fra høyre. Vi legger oss klokka halv ti om kvelden, trøtte som strømper. Vi spiser tørket kjøtt fra springbukker. Vi aker ned sanddyner på ei fjøl.

Som dere nå bør skjønne, er det ikke så altfor gæærnt å være her. Det er faktisk overraskende bra. Det er først når vi kommer på disse barnehjemmene vi jobber på at vi ser behovene for hjelp....og de er gedogene!

En av ungene ble forsøkt spylt ned i dossen av mora si fordi hun ikke hadde råd til å beholde den. Det klarte hun ikke, men hun lot barnet ligge i toalettet til noen sosialarbeidere kom og hentet det – ganske forkomment. Barnet kom på barnehjem, mens mora havnet i fengsel. Liknende historier om barn som blir mishandlet hjemme er visst ganske vanlige. Vi håper å kunne være med å gi noen barn og unge et positivt innslag i en ellers ganske tøff hverdag. Samtidig innser vi at vi nordmenn faller av vår høye, imperialistiske hvite hest når vi møter disse urhyggelige enormt sosiale og relasjonelle menneskene som ikke er like redde for øyenkontakt som det vi i facebook-generasjonen (og blogg, for den saks skyld) er. Her er ikke tid penger, men tid er relasjon. Det er en deilig, men uvant mentalitet. Man kan bli litt gal av det i starten, men det er nok egentlig ganske flott skal du se.

Vi bringer første dikt
fra 61 grader sør.
Selv om ting er annerledes
rimer diktene som før.

Vi går i sand
istedenfor på snø
De er ikke presise
De gjør oss sprø

Likevel er de

til å spise opp

Med sine store smil

og sin brune kropp

Jeg er bare en enkel mann
jeg kan ikke spå
Men jeg tror nok disse månedene
blir relativt o.k.