GIFT og matforGIFTa

Nå sitter jeg hjemme alene mens alle de andre i kollektivet er på jobb. Grunnen er at jeg har blitt matforgifta. Kort fortalt skulle jeg dra bort på Probst (stamkafeen vår) for å kjøpe en sandwich til lunsj, siden jeg hadde glemt å smøre matpakke denne dagen. Etter en rask titt på menyen bestemte jeg meg for å skeie ut med en roastbeefsandwich til 13 kroner. «Billig», tenkte jeg og slukte den. «Godt», tenkte jeg, og ante lite om at overskriften for kvelden skulle bli «WC». Det begynte med en mageknip som fikk meg til å løpe på do for å legge en bedre kabel. Det viste seg dog at det ikke var en kabel som kom ut, men små kjøttboller i brun saus. «Jaja», tenkte jeg. «Det var deilig å bli kvitt den guffa!» Men mitt «one-night-stand» med porselenet på baderommet hadde bare så vidt begynt. Litt senere var det en ny runde: Denne gangen var det mindre kjøttboller, men mer brun saus. Og rett etterpå var det fire kjappe runder med oppkast. Tenk at to små skiver med roastbeef på 20 gram, kan velte et 85 000 grams ekte mannfolk! Jeg finner det fascinerende. Lærdommen får vel være (sitat Lynni Trækræm): Du får smøre brødskiva di sjøl.

Velvel, nå er jeg på bedringens vei og kan atter begi meg ut på mine egentlige oppgaver her nede. Apropos egentlige oppgaver her nede, tenkte jeg å si noen korte ord om dem:

 

Før Kikkan (lederen i KUP – organisasjonen vi er her med) forlot oss, kjøpte han en snerten liten Toyota Tazz (vi kaller den bare Tassen). Han hadde nemlig lest i et blad at fra 2004 til 2009 hadde arbeidsledigheten i Namibia økt fra 35% til over 50%. Til sammenligning er arbeidsledigheten i Norge i underkant av 3%. Så dette er et stort samfunnsproblem. Derfor tenkte den snarrådige Kikkan at vi burde kjøpe en bil som ungdommene her nede kan øvelseskjøre med. På den måten kan vi bidra til «work creation». Flaskehalsen for å få jobb er ofte bilsertifikatet, men mange av ungdommene har ingen som kan øvelseskjøre med dem. Å kjøre med en kjøreskole er altfor dyrt for de fleste, så derfor blir lappen en uoppnålig drøm. Det er her Tassen kommer inn: Dersom vi iløpet av tre måneder kan hjelpe en eller to ungdommer til å ta lappen, er de visstnok garantert en jobb. Og i tillegg kan disse hjelpe til med å hente og bringe barnehjemsbarna til og fra skolen – noe som sliter ut de få som har lappen her nå. Så undertegnede fungerer som kjørelærer i et land der de kjører på feil side av veien. Det hadde jeg ikke trodd på forhånd, og jeg vet ikke om det er så trygt heller; flere ganger har jeg tatt lange venstresvinger og korte høyresvinger i kryss og dermed endt opp i motsatt kjørebane. Heldigvis har det skjedd på relativt biltomme veier. Slike hendelser gjør vel at jeg havner i kategorien uortodoks/rævva kjørelærer (stryk det som ikke passer). Men jeg prøver likevel. Man er ikke så nøye på ting her i Afrika som i Norge. Dessuten er det verdt det hvis lappen er det som kan hjelpe ungdommer til et liv på jobb i stedenfor på gata.

Apropos ikke så nøye med ting her i Afrika som i Norge. I forrige uke fikk jeg en god dose bæsj på hendene mens jeg skiftet et av dosetene på Jonah Home. «Ekkelt», sier du og jeg. «Ikke så nøye», sier de litt mindre pripne afrikanerne. Så sånn går nu dagan her nede...Kanskje jeg kommer hjem til Norge med litt bæsj på hendene og synes du er prippen som ikke vil håndhilse på meg.

(Innser at det kanskje ble litt mye bæsj på dette innlegget. Dere får ha meg tilgitt. Det er tross alt stort sett det som har vært livet mitt den siste uka...)

NB: Jeg har forresten betalt boten paa ekte, ukorrupsjonistisk (?) vis.