The End.

Kjære leser. Vi har nå kun én uke igjen i Namibia. Jeg prøver stadig å stoppe opp, leve i øyeblikket og nyte alt dette som jeg snart skal reise fra. Det beroligende bølgebruset fra havet om kvelden, for eksempel. Ørkenen som gløder ved soloppgang, med sandkorn som melis under føttene. Den varme vinden som blåser rolig gjennom gatene. Huden til babyene på Community Shelter som lukter sånn som bare en baby kan gjøre. De oppriktige gledeshylene fra barna hver gang jeg kommer inn døra på jobb som roper «Tanni, tanni»! Små barnehender som tillitsfullt tar meg i hånda og viser noe de er stolte av; den første tegningen de lagde på skolen, en fugl som bygger rede i treet deres eller en sang de har skrevet. Sjokoladebrune øyne som smiler opp til meg. Jeg tror nesten ingen formidler Guds ubegrensede kjærlighet så godt som et lite barn. Ingenting mykner opp hjertet mitt mer enn denne lille bylten av et menneske som sovner stille i armene mine. Jeg kan sitte sånn til armen min visner. Når jeg legger de fra meg for siste gang neste uke, og lar de bli igjen på shelteret som bare kan tilby dem midlertidig trygghet og husly; når jeg vet hvor usikker framtid de har i møte og hvor få voksne som vil ta ansvar for dem, da kommer det til å svi på innsiden. Det gjør det allerede.

Siden den siste uka ser ut til å bli ganske hektisk, og vi deretter drar til debriefing og avslappingsdager i Cape Town, kan det godt være at dette blir det siste blogginnlegget som postes før vi lander på norsk jord nok en gang 15. desember. Nå har vi fått Joachim på besøk (kjæresten til Ann Iren), og Tormod har glødet non stop siden han kom. Det er ikke så rart, med tanke på den underernæringen på mandig kontakt Tormod har opplevd de siste tre månedene. Jeg tror alikevel oppholdet har vært en sunn erfaring for oss begge, og heldigvis elsker vi hverandre enda mer nå enn da vi kom! Det boer ogsaa nevnes at takket vaere Tormod har to nye faatt billappen denne uka; Clifford fra Aandres og Luciano fra Hope House.

De siste dagene i Walvis Bay skal brukes til å samle alle gode afrikanervenner og feire fellesskapet og de nye relasjonene som har vokst fram. I morgen blir det beachparty og grilling med hele Jonah Home, før vi drar på julekonsert om kvelden. På søndag har vi invitert de hvite overklasseparene på middag og vin, pluss en siste ørkensafari med Mr. Fix It. På mandag blir det ut og spise etter jobb med sosialarbeiderne og studentene. Vi fikk heldigvis også gjennomført en festkveld på Community Shelter, hvor barna oppførte seg eksemplarisk for en gangs skyld, og både vi og de opptrådte for hverandre og danset «Glow» sammen. Jeg skulle ønske at dere alle kunne se bilder av disse barna for å skjønne hvor nydelige de er, men på grunn av sikkerhet får vi ikke lov til å legge dem ut på nettet. På slutten av kvelden fikk vi ikke lov å gå, så da lagde de en menneskelig blokade foran døra. Da vi til sist kom oss hjem, var skjørtet mitt gjennomtrukket av tiss på grunn av lille Jadira som stadig glemmer at hun er ferdig med bleie.

Vel vel, kjære leser, det er en tid for alt under solen. Hjemme i Norge er det snart tid for vinter og jul, her i Namibia er det tid for avreise og farvel. Vi gleder oss ubeskrivelig til å se både venner og familie igjen, så det er jo ikke bare trist å reise herifra! Vil uansett ønske dere alle en velsignet førjulstid og fred i hjertet. Gud er god!

Amen.

Slagordet til sosialarbeiderne og Community Shelter.

Clifford er en av Tormods fem elever som har faatt billappen. 

Merket for livet?!

Mens kona maser om hvor hvor mange nye mennesker hun elsker og at Afrika er merket i hennes hjerte, kan jeg melde hjem om at en del av meg også er merket av Afrika....: FØTTENE. Merket er laget av klørne til en gepard – verdens raskeste pattedyr på land. Dette burde gi respekt blant norske menn og medfølelse blant norske kvinner. Dessuten er det et friskt innslag på en fot som foruten kloremerket preges av krokete tær (ala E.T-fingre) med upassende hårvekstpartier og med blå fotballnegler.

(At geparden som klorte meg egentlig var tam som et lam, og bare ville leke med slippersen min, får i denne omgang komme i andre rekke). (At kloremerket ikke var dypere enn at det gror lett igjen, får komme i tredje rekke). (At jeg daglig risper opp sårskorpen på kloremerket for at det skal bli ett mandig arr, får komme i fjerde rekke).

Merket av Gepard

To geparder slåss om ett kjøttstykke. (Ikke foten min denne gangen, heldigvis)

Ellers er det verdt å nevne at ståprosenten på Tormods Kjøreskole nå er nede i 50% (kanskje ikke noe å fokusere på i en eventuell fremtidig reklamekampanje), etter at Luciano fra Hope House strøk på oppkjøring på torsdag. Men vi prøver igjen neste uke. Da skal både Luciano og Clifford prøve å ta lappen, så plutselig kan ståprosenten stige til 75% igjen. Men dette med ståprosent er jo ikke så farlig for annet enn stoltheten min som kjørelærer. Det kjipe er at han ikke fikk lappen og dermed må vente enda en uke med å søke jobb. Spesielt kjipt var det fordi han følte seg så urettferdig behandlet av trafikkoffiseren. Grunnen til at han ikke besto var nemlig at han rullet litt tilbake i en bakkestart. Selv merket ikke Luciano noe til bakoverrullingen, så han ble veldig overrasket da han fikk strykbeskjeden. Det samme ble jeg, for gutten er virkelig blitt flink.

La oss for all del håpe at begge guttene får lappen neste uke, først og fremst for dems egen del (og litt for en eventuell fremtidig reklameplakat for Tormods Kjøreskole sin del).

Kvalvaag = Walvis Bay

Norsk underholdning paa Jonah Home

Bro bro brille... Hvem vinner drakampen?

Tormod er blink i snoballkrigen

Hope House boys

Kjære leser! Nok en gang sitter jeg foran pc'en, denne gangen med hovne øyne og rennende nese. Tredje runde med sykdom siden vi kom, og det er veldig utypisk meg som vanligvis er syk maks en gang i året! Men, siden vi har klart å holde oss unna malaria/ HIV/ aids og andre mer alvorlige sykdommer, bør jeg vel være fornøyd.

Forrige uke hadde vi besøk av pappa og storebror Audun Sverre (et navn som klinger rart i de fleste norske ører, så du kan jo forestille deg hvordan det ble når afrikanerne skulle uttale navnet hans). Vi hadde lagt opp tett program for å gi dem mest mulig Afrika den lille tiden de var her, men de tok alt på strak arm med godt humør. Etter en runde på alle sentrene vi jobber, endte vi opp med fellesmiddag på Jonah Home der Elaine og Jordan hadde stelt istand stor fest med lammegryte. Flere av Healing Ministries-damene var der, og alle satt flokket rundt pappa og lo og fniste. Spesielt imponert ble ma Tirzah da det viste seg at pappa kan hebraisk, og dermed hadde de samtaleemnet spikra for resten av kvelden. Etterhvert som festen eskalerte, tok Tirzah også fram shofaren (et bukkehorn som lager fin musikk), sånn at pappa kunne blåse ut lyden av frelse og forløsning i forsamlingen. Det ble en lattermild suksess. Kronen på verket kom alikevel da pappa kunne fortelle at etternavnet vårt Kvalvaag (mitt også, ettersom jeg ikke har somlet meg til å bli en Briså enda), er gammelnorsk for kval= hval og vaag= bukt, som altså direkte kan oversettes til Whale Bay – Walvis Bay! Det skulle ikke mer til for å overbevise Tirzah om at vårt opphold her var ment to be fra begynnelsen av. Mon tro om dette blåste nytt liv i etternavn-diskusjonen til meg og Tormod?

Pappa og shofar

Etter dette tok vi med familien den lange kjøreturen opp til Etosha i nord for å se på Afrikas villdyr. Vi hadde flaks og fikk sett det meste av de beste. Vi hadde også flaks hver gang bilen streiket (dødt batteri, punktert hjul og innbrudd), fordi vi tilfeldigvis alltid befant oss på trygge steder hvor vi kunne få hjelp. Sistnevnte ble alikevel en tålmodighetsprøve, da jeg og Tormod måtte dra på politistasjonen for å anmelde innbruddet i bilen vår, hvor noen hadde kastet en stein gjennom ruta mens vi lå og sov. Politistasjonen var et lite rom som stinket urin, hvor halve rommet hadde gitter som skilte de kriminelle fra oss andre. Fangene kom med slibrige blikk og kommentarer mens vi fortvilt prøvde å få politibetjenten som skulle hjelpe oss til å gjøre jobben sin. Han var mer opptatt av å snakke i telefonen, krangle med de innsatte og si ting som «Hvis jeg spør om en hund har fire bein, må du svare meg på det» og «Gav dere noen tillatelse til å bryte seg inn i bilen deres mens dere sov»? Etter en slitsom time kom vi oss ut derfra og kjørte i hui og hast de seks timene hjem uten bilvindu, hjem til fellesmiddag med studentene, hjem til Mr. Fix It som ordnet bilen, hjem til trygge Walvis Bay. Hjem, kjære hjem!



Giraff-og gepard-attack



Denne uka har vært vel så hektisk som den forrige, da vi har arrangert Norske Dager i Healing Ministries. På tirsdag hadde vi fest for barna på Jonah Home, med hjemmesnekret show og snøballkrig. På onsdag var det feiring for alle som jobber i Healing Ministries, pluss ungdomsguttene fra Hope House. Da lagde vi kjøttkaker med tyttebærsyltetøy og brun saus, sang nasjonalsangen, viste Power Point og danset til og med «Glow» fra Grand Prix. Guttene fra Hope House ble så inspirert at de måtte danse litt for oss, de også. Kvelden endte med et snøhjerte (fake snø, så klart), som alle kunne sette et brennende lys i mens vi sang velsignelsen sammen. Disse menneskene har virkelig smeltet mitt kjølige, nordiske hjerte med sin åpenhet, uselviskhet og ektefølte omsorg. Jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at jeg elsker minst 100 nye mennesker dypt og inderlig etter å ha vært her. En av damene som jobber på Hope House kom til meg etter at kvelden var slutt og sa «Denne kvelden har fylt meg sånn opp, jeg føler meg så full av kjærlighet at det bobler over. Nå skal jeg gå rett hjem til mannen min og gi han masse nytelse fordi det bobler sånn over i meg»!



Ishjertet smelter.

Livs visdom

Kjære deg! På denne deilige søndagskvelden i Namibia sitter vi nok en gang på internett-kaféen i Swakop og prøver å rapportere hjem om siste nytt. Siden vi har vært mye på reisefot, går det litt lengre mellom hver gang vi finner en PC å ta i bruk. Hørte at det allerede har snødd hjemme i Norge, og da føler jeg meg ekstra takknemlig her jeg sitter med en iskald mangojuice og svetter på terrassen mens sola steker fra skyfri, blå himmel... I Namibia har nemlig sommeren gjort sitt inntog!

For to uker siden var mamma og lillebror Øyvind her i seks hektiske og fantastiske dager. De var med rundt og fikk møte alle de herlige menneskene vi jobber med, og selv øste de generøst ut av både tid og penger. Øyvind slo ann som leksehjelp og ble kamerat med flere av guttene, mens mamma spanderte pizzaer og kjøpte to skinnende nye sykler som nå blir flittig brukt av barna på shelteret. De to syklene de hadde fra før, er rustne og mangler enten sete eller pedaler, pluss at hjulene er punktert eller helt ødelagt. Etter at de fikk nye, står de eldste barna i kø for å få kjøre rundt huset, mens de yngre titter lengselsfullt over gjerdet og ser på. Det er veldig givende å ha sånne konkrete ting de kan lære seg, når man ser hvor mye det betyr for dem.

Ellers prøvde vi å vise gjestene våre det beste Afrika har å by på (bortsett fra menneskene, så klart), så vi var på safari i jungel, hav og ørken. Både jeg og mamma fikk en hard omgang med magen og ble sengeliggende en stund, og da ble det også tid til litt filosofisk samtale... Vi mennesker i rike Vesten har et konstant forklaringsproblem i måten vi bruker ressursene våre på. Hvorfor synes jeg det for eksempel er greit å bruke 500 kr på et restaurantmåltid, når jeg har sett hva andre må spise? Hvorfor har jeg behov for å oppdatere garderoben min, når de gamle klærne mine fortsatt er brukbare? Hvorfor er jeg ikke fornøyd når jeg har en seng å sove i, tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen? Hvorfor tror jeg at jeg trenger så mye mer, når jeg vet at andre må klare seg med mye mindre? Hvordan skal jeg en gang forklare Gud logikken i måten jeg brukte pengene mine på? Selvfølgelig er ikke alt så svart-hvitt som dette. Vi i Vesten har tross alt en annen virkelighet å forholde oss til det meste av tiden; tankene våre proppes fulle av reklame for nye dupeditter som vil gjøre livet enklere, gode matoppskrifter som får ganen din til å synge, interiørblader som viser deg hva som skal til for å få det hjemmet du alltid har drømt om. Og vi sammenligner oss jo ofte mye heller med de som er enda rikere, har enda flottere hus eller enda mer spennende jobb. Hva med å sammenligne seg med 90% av verdens befolkning, istedenfor 10%?

Slike og andre utfordrende tanker dukker jevnere opp når jeg er her enn når jeg er hjemme. For eksempel denne uka, da vi besøkte en skole i Kuisebmund; ett av de fattigste områdene i Walvis Bay. Der satt de heldige barna som fikk muligheten til å gå på skole, inni et mørkt skur på små plastikkstoler. De har ikke pulter eller skolebøker, og noen av de har ikke noe hjem å gå til etter skolen, så da lar rektoren de bli igjen. Heldigvis har mange av barna i Healing Ministries en lys framtid foran seg sammenlignet med mange andre, takket være de voksne som har tatt dem inn i sine hus, og som utruster dem som best de kan for å bli ansvarsfulle, gode og sunne mennesker. Når de ber de barnlige bønnene sine er det også lett å merke at de har lært hva takknemlighet er. Og det er kanskje en av livets viktigste lekser, både for fattig og for rik.

Det blogges igjen!

Hei landsfrender!

Nå er det lenge siden sist. Det er ofte et tegn på at det ikke er så mye nytt å melde. Ellers så er det et tegn på at noe er galt. Eller at man har glemt menneskene der hjemme.

Jeg kan dog melde hjem om at ingen av disse påstandene er korrekte: Mye har skjedd siden sist. Alt er meget vel med oss. Og vi tenker masse på og savner alle vi er glad i i Norge. Så vet dere det.

Forrige uke hadde vi urhyggelig besøk fra Norge. Det var svigermor og fjortissvoger som tok seg seks dagers ferie(?) sammen med oss. Vi dro på safari i Etosha – eller for å være mer presis: Gutta boys dro sammen med guiden ut for å finne «the big five», mens jentene pendlet mellom senga og porselenet inne i campen. Uten å gå nærmere inn på deres tilstand, har den klare slektsskap til min «Gift og forgifta» (se tidligere blogginnlegg).

Velvel, vi så mange av dyrene i Afrika og alt de har å gjøre. Blant annet opplevde vi å møte en flokk med elefanter midt i veien. Mora i flokken synes vi var vel nærme, så hun truet oss sånn at vi måtte rygge. Det hele var ganske spennende! Fjortissvoger måtte sågar krype inn i Tormods beskyttende og trygge armer. Et vakkert øyeblikk for oss begge, som vi skal bygge videre på når jeg kommer hjem til jul.

Astrid svigermor kjøpte to barnesykler til Community Shelter (krisesenteret vi jobber på). Det falt i meget god jord (eller sand – siden det er minimalt med jord her)! Allerede har tre av ungene lært seg å sykle på tohjulssykkel uten støttehjul. Gøy å se stolteglisene dems når de sjangler avgårde...

Øvelseskjøringa med de to 20-åringene går fortsatt veldig bra. De nærmer seg det ikke-skremmende-høye-nivået som skal til for å få lappen her nede. Helt ripefritt går det dog ikke for seg. Her om dagen skulle jeg kjøre inn i garasjen med han ene. Det var ganske trangt, så det gikk som det måtte: Venstre frontdør med speil ble skrapt opp. Det er ikke noen stor greie, men det er heller ikke pent. Gutten som gjorde det er selvfølgelig verdens mest forsiktige sjåfør, så det er så typisk at det skulle skje med han. Han ble ganske lei seg tror jeg, men det virker som han er over det nå. Og i ettertid har han «klatret opp paa hesten igjen» og klart å kjøre inn i den trange garasjen uten å skrape bilen.

Ellers er det i dag to måneder til jul, og i butikkene her har de ansatte allerede begynt å gå med nisselue. Det foerer til at jeg surner i det jeg gaar inn i butikken, og faar en daarlig handleopplevelse, men det minner meg i allefall på at det ikke er så lenge igjen til jeg atter skal vende snuten mot Norge. Det skal bli så godt å se alle igjen. Samtidig er det vemodig å reise fra alle de fantastiske menneskene vi har blitt kjent med her. Som du skjønner, kjære leser, så river og sliter denne ambivalensen i meg. Og det er litt digg....

Lokkefotball og Rotary

Denne uka har kollektivet blitt forandret til et elskovsrede. Barna våre (studentene) har dratt på en ukes tur nord i landet for å drive informasjonskampanje med en sosialarbeider. Igjen sitter et ektepar i en stor leilighet. Plutselig fikk vi et lite innblikk i hvordan det er når man som foreldre opplever at barna flyr ut av redet. Plutselig er det så stille i huset. Man legger merke til nye lyder i stillheten.

Ellers er det over gjennomsnittet hyggelig å merke at Herr Testosteron har sendt svar på forrige ukes blogginnleggbrev: På tirsdag fikk jeg tilbud om å spille løkkefotball på søndag med noen av ungdommene her. Jeg ønsker manndommen atter velkommen.

Det blir dog spennende å se hvordan jeg reagerer på spillet. Kanskje jeg har blitt redd for ballen? Kanksje jeg begynner å grine hvis noen takler meg? Vel, det er ikke godt å si. Jeg har gjort klar noen unnskyldninger dersom tårene skulle presse på: «Everyone in Norway do it all the time...its a tradition» eller «My eyes are sweating. Its a common Nowegian problem». Dette kan de ikke ta meg på. I slike situasjoner kan kulturforskjeller være gull verdt.

Apropos forskjeller...: Jeg tenkte bare å si noen ord om kontrastene vi møter i løpet av en uke:

Som voluntører er vi så heldige å få oppleve å bli kjent med både samfunnets krem og samfunnets skummet melk.

På tirsdag var vi nok en gang på Community Shelter som kanskje er det stedet der behovene er mest synlige (se tidligere innlegg).

På onsdag kveld var vi invitert til et Rotarymøte med den hvite fiffen som ønsker å gjøre noe godt for samfunnet.

På søndag skal jeg (som sagt) spille fotball på løkka med noen fargede, fattige ungdommer fra Hope House.

Community Shelter er grasrotstedet der enkeltmennesket er ekstremt viktig. Den ene ungen man har i hendene betyr alt, og man tenker ikke på alle de andre i verden som også trenger hjelp.

Rotaryklubben er overklassestedet der samfunnet er viktigere enn enkeltmennesket. Man gjør bra ting for samfunnet, men enkeltmennesket er mindre viktig. Tanken er at selv om du hjelper en, er det millioner av andre som også trenger hjelp, så det nytter ikke å tenke en og en.

Etter fem års studier med etikk har jeg blitt innprentet at det sannsynligvis er en balansert gyllen middelvei som er det riktige. Begge parter har et poeng. Og derfor er jeg så glad for at vi får oppleve begge deler og kjenne folk som jobber på forskjellige måter for å oppnå en bedre verden. (Masse respektpoeng til KUP som har ordnet en fin miks av bra kontakter her nede)

Morgendagens ambivalente fotballøkt skal spilles i en park i byens fine strøk. Jeg ser for meg rollekonflikten dersom en av de velstående hvite Rotarymedlemmene går forbi og hilser mens jeg sentrer til en av de fargede, fattige medspillerne mine. På en måte er det litt flaut overfor de kule, fattige ungdommene at jeg kjenner rike, middelaldrende mennesker som de overhodet ikke identifiserer seg med. Men pytt sann; i det Rotarymedlemmet hilser god dag ligger sikkert den østrogenpåvirkede Tormod og griner/svetter i øynene i smerte over en hard takling. Det er enda flauere - overfor alle parter....

Saa til ukas bilder:



Ann Iren, Casey og Liv Hilde paa kino i Swakopmund.




Doed sel paa stranda der vi bor. Dessverre/heldigvis (stryk det som ikke passer) er det ikke luktfunksjon i cyberspace enda.






Tusen paa tusen av flamingoer paa flukt fra noen norske turister som proevde aa komme veldig naer.

 

Kontrastenes Rike

Nok en fredag sitter vi på nettkaféen vår i Swakopmund, fullstappet av inntrykk fra dette fascinerende samfunnet. Dramatisk som jeg er, ser jeg ofte verden i svart/hvitt uansett hvor grå den kanskje kan virke. Men her har jeg virkelig funnet en hverdag hvor jeg ikke trenger å dvele ved kontrastene i mitt indre liv, for de enorme forskjellene i den ytre virkeligheten er så mye mer aktuelle! Som Tormod også nevner i blogginnlegget sitt (vi har nemlig snakket mye om dette emnet den siste uka), har vi takket være KUP fått kontakt med svært ulike nøkkelpersoner i Walvis Bay, alle fra ulike samfunnslag og sammenhenger.

Vi har Jan og Irma; det superhyggelige hvite ekteparet som har tilbudt seg å være foreldrene våre mens vi er her. Også har vi Piet, Mr. Fix It, som setter sin ære i å hjelpe oss ut av det minste problem. De har innflytelsesrike jobber, flotte hus i den bedre delen av byen, og de tar oss med i sine venners indre kretser hvor vi diskuterer politikk, sipper vin, går på gourmetrestauranter, korkonserter, ørkensafarier og mye mer. Samtidig har de alltid vissheten om at det er mange trengende mennesker rett utenfor døren deres, og de ønsker oppriktig å hjelpe. Men de lever i en komfortabel verden tilsynelatende mer lik vår vestlige, som til en viss grad også skjermer dem fra fattigdommen, sulten og desperasjonen mange andre føler på.

Så har vi arbeiderne i Healing Ministries og på Community Shelter, hvor de fleste er uskolerte og litt rufsete i kantene med en sparsommelig økonomi. Her kaster de aldri noe bare fordi det ikke fungerer som det skal lenger, de bruker den samme bleien om igjen dersom det ikke er bæsj i den, og de bor på andre siden av byen hvor man ikke vil ferdes på nattestid. Disse menneskene har nøden i huset sitt, de bretter opp ermene og tar tak i skitne, syke, foreldreløse barn og gir dem det beste de kan. De har helt andre standarder på hygiene, sunt kosthold og pedagogisk oppdragelse, og noen ganger tar jeg meg selv i å ønske at disse barna var et annet sted, et tryggere sted, hvor de ble mer dullet med og fikk bedre mat og innimellom også et nytt klesplagg. Kanskje for eksempel i hjemmet mitt. Men så minner jeg meg selv på at mine materialistiske standarder for et godt liv er satt ut ifra den erfaringen jeg allerede har, og at et barn som aldri har vært i nærheten av dette ikke nødvendigvis vil savne det heller. Som Heidi Baker sier det; de fattige er heldige på den måten at de vet hva de trenger, de er klar over sin sult og sine behov, de har så håndfaste problemstillinger. Mange av oss rike i Vesten derimot, vet ikke nødvendigvis hva vi trenger, eller at vi trenger noe i det hele tatt. Vi har skapt oss et liv hvor vi egentlig ikke er avhengig av noe annet enn oss selv, for vi kan kjøpe den måten og den varmen og den tryggheten vi vil ha. Det er en tankevekker at flere og flere av de lidelsene som Vesten plages av, ikke kan fikses ved hjelp av penger alikevel, som ensomhet, angst, og depresjon.

Det som også fascinerer og forundrer meg i min daglige ferd, enten når jeg vasker en unge i det samme skitne badevannet som alle de andre allerede har vasket seg i, eller når jeg spiser kaninfilét  med våre velstående «foreldre» i byens bedre strøk, er at alle disse menneskene hører til den samme gode Gud. Selv om bønnene deres formuleres svært forskjellig, er det den samme Gud som hører dem og tar seg av dem. Og for meg utvider disse kontrastene min respekt for Gud, og de viser meg at min Gud er også veldig mange andres Gud, og Han er stor nok for alle. Han elsker både barna sine i Norge og barna sine i Namibia, og han ønsker å fylle våre behov. Men kanskje er det enklere å fylle behovene hos dem som vet at de trenger Han, som er avhengige av hans bønnesvar for å få mat på bordet den dagen, og som derfor er mer åpne for hva Han vil gi? Jeg tror Gud ser like mange sultne barn i Vesten, men de er bare sultne på en annen måte, og de vil ikke nødvendigvis ta imot den mat Han gir dem.

Jeg ber om at Gud må utvide hjertet mitt sånn at jeg kan elske enda mer, og utruste hendene mine sånn at jeg kan hjelpe enda flere. Oj Oj Oj, jeg har en lang vei å gå. Men Pappa i himmelen tar meg med, skritt for skritt.




Taegging i sentrum

 



Fredagskveld hos mor Irma og far Jan. Urhyggelig

 



Marlo hjelper til med den ukentlige vaskingen paa Ruach.