Livs visdom

Kjære deg! På denne deilige søndagskvelden i Namibia sitter vi nok en gang på internett-kaféen i Swakop og prøver å rapportere hjem om siste nytt. Siden vi har vært mye på reisefot, går det litt lengre mellom hver gang vi finner en PC å ta i bruk. Hørte at det allerede har snødd hjemme i Norge, og da føler jeg meg ekstra takknemlig her jeg sitter med en iskald mangojuice og svetter på terrassen mens sola steker fra skyfri, blå himmel... I Namibia har nemlig sommeren gjort sitt inntog!

For to uker siden var mamma og lillebror Øyvind her i seks hektiske og fantastiske dager. De var med rundt og fikk møte alle de herlige menneskene vi jobber med, og selv øste de generøst ut av både tid og penger. Øyvind slo ann som leksehjelp og ble kamerat med flere av guttene, mens mamma spanderte pizzaer og kjøpte to skinnende nye sykler som nå blir flittig brukt av barna på shelteret. De to syklene de hadde fra før, er rustne og mangler enten sete eller pedaler, pluss at hjulene er punktert eller helt ødelagt. Etter at de fikk nye, står de eldste barna i kø for å få kjøre rundt huset, mens de yngre titter lengselsfullt over gjerdet og ser på. Det er veldig givende å ha sånne konkrete ting de kan lære seg, når man ser hvor mye det betyr for dem.

Ellers prøvde vi å vise gjestene våre det beste Afrika har å by på (bortsett fra menneskene, så klart), så vi var på safari i jungel, hav og ørken. Både jeg og mamma fikk en hard omgang med magen og ble sengeliggende en stund, og da ble det også tid til litt filosofisk samtale... Vi mennesker i rike Vesten har et konstant forklaringsproblem i måten vi bruker ressursene våre på. Hvorfor synes jeg det for eksempel er greit å bruke 500 kr på et restaurantmåltid, når jeg har sett hva andre må spise? Hvorfor har jeg behov for å oppdatere garderoben min, når de gamle klærne mine fortsatt er brukbare? Hvorfor er jeg ikke fornøyd når jeg har en seng å sove i, tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen? Hvorfor tror jeg at jeg trenger så mye mer, når jeg vet at andre må klare seg med mye mindre? Hvordan skal jeg en gang forklare Gud logikken i måten jeg brukte pengene mine på? Selvfølgelig er ikke alt så svart-hvitt som dette. Vi i Vesten har tross alt en annen virkelighet å forholde oss til det meste av tiden; tankene våre proppes fulle av reklame for nye dupeditter som vil gjøre livet enklere, gode matoppskrifter som får ganen din til å synge, interiørblader som viser deg hva som skal til for å få det hjemmet du alltid har drømt om. Og vi sammenligner oss jo ofte mye heller med de som er enda rikere, har enda flottere hus eller enda mer spennende jobb. Hva med å sammenligne seg med 90% av verdens befolkning, istedenfor 10%?

Slike og andre utfordrende tanker dukker jevnere opp når jeg er her enn når jeg er hjemme. For eksempel denne uka, da vi besøkte en skole i Kuisebmund; ett av de fattigste områdene i Walvis Bay. Der satt de heldige barna som fikk muligheten til å gå på skole, inni et mørkt skur på små plastikkstoler. De har ikke pulter eller skolebøker, og noen av de har ikke noe hjem å gå til etter skolen, så da lar rektoren de bli igjen. Heldigvis har mange av barna i Healing Ministries en lys framtid foran seg sammenlignet med mange andre, takket være de voksne som har tatt dem inn i sine hus, og som utruster dem som best de kan for å bli ansvarsfulle, gode og sunne mennesker. Når de ber de barnlige bønnene sine er det også lett å merke at de har lært hva takknemlighet er. Og det er kanskje en av livets viktigste lekser, både for fattig og for rik.