Nå er det lenge siden sist. Det er ofte et tegn på at det ikke er så mye nytt å melde. Ellers så er det et tegn på at noe er galt. Eller at man har glemt menneskene der hjemme.
Jeg kan dog melde hjem om at ingen av disse påstandene er korrekte: Mye har skjedd siden sist. Alt er meget vel med oss. Og vi tenker masse på og savner alle vi er glad i i Norge. Så vet dere det.
Forrige uke hadde vi urhyggelig besøk fra Norge. Det var svigermor og fjortissvoger som tok seg seks dagers ferie(?) sammen med oss. Vi dro på safari i Etosha – eller for å være mer presis: Gutta boys dro sammen med guiden ut for å finne «the big five», mens jentene pendlet mellom senga og porselenet inne i campen. Uten å gå nærmere inn på deres tilstand, har den klare slektsskap til min «Gift og forgifta» (se tidligere blogginnlegg).
Velvel, vi så mange av dyrene i Afrika og alt de har å gjøre. Blant annet opplevde vi å møte en flokk med elefanter midt i veien. Mora i flokken synes vi var vel nærme, så hun truet oss sånn at vi måtte rygge. Det hele var ganske spennende! Fjortissvoger måtte sågar krype inn i Tormods beskyttende og trygge armer. Et vakkert øyeblikk for oss begge, som vi skal bygge videre på når jeg kommer hjem til jul.
Astrid svigermor kjøpte to barnesykler til Community Shelter (krisesenteret vi jobber på). Det falt i meget god jord (eller sand – siden det er minimalt med jord her)! Allerede har tre av ungene lært seg å sykle på tohjulssykkel uten støttehjul. Gøy å se stolteglisene dems når de sjangler avgårde...
Øvelseskjøringa med de to 20-åringene går fortsatt veldig bra. De nærmer seg det ikke-skremmende-høye-nivået som skal til for å få lappen her nede. Helt ripefritt går det dog ikke for seg. Her om dagen skulle jeg kjøre inn i garasjen med han ene. Det var ganske trangt, så det gikk som det måtte: Venstre frontdør med speil ble skrapt opp. Det er ikke noen stor greie, men det er heller ikke pent. Gutten som gjorde det er selvfølgelig verdens mest forsiktige sjåfør, så det er så typisk at det skulle skje med han. Han ble ganske lei seg tror jeg, men det virker som han er over det nå. Og i ettertid har han «klatret opp paa hesten igjen» og klart å kjøre inn i den trange garasjen uten å skrape bilen.
Ellers er det i dag to måneder til jul, og i butikkene her har de ansatte allerede begynt å gå med nisselue. Det foerer til at jeg surner i det jeg gaar inn i butikken, og faar en daarlig handleopplevelse, men det minner meg i allefall på at det ikke er så lenge igjen til jeg atter skal vende snuten mot Norge. Det skal bli så godt å se alle igjen. Samtidig er det vemodig å reise fra alle de fantastiske menneskene vi har blitt kjent med her. Som du skjønner, kjære leser, så river og sliter denne ambivalensen i meg. Og det er litt digg....
Det er så flott å lese, for dere skriver så bra! Skulle så gjerne opplevd det igjen, jeg også. Takk for at dere deler det med oss!
SvarSlett