Livs visdom

Kjære deg! På denne deilige søndagskvelden i Namibia sitter vi nok en gang på internett-kaféen i Swakop og prøver å rapportere hjem om siste nytt. Siden vi har vært mye på reisefot, går det litt lengre mellom hver gang vi finner en PC å ta i bruk. Hørte at det allerede har snødd hjemme i Norge, og da føler jeg meg ekstra takknemlig her jeg sitter med en iskald mangojuice og svetter på terrassen mens sola steker fra skyfri, blå himmel... I Namibia har nemlig sommeren gjort sitt inntog!

For to uker siden var mamma og lillebror Øyvind her i seks hektiske og fantastiske dager. De var med rundt og fikk møte alle de herlige menneskene vi jobber med, og selv øste de generøst ut av både tid og penger. Øyvind slo ann som leksehjelp og ble kamerat med flere av guttene, mens mamma spanderte pizzaer og kjøpte to skinnende nye sykler som nå blir flittig brukt av barna på shelteret. De to syklene de hadde fra før, er rustne og mangler enten sete eller pedaler, pluss at hjulene er punktert eller helt ødelagt. Etter at de fikk nye, står de eldste barna i kø for å få kjøre rundt huset, mens de yngre titter lengselsfullt over gjerdet og ser på. Det er veldig givende å ha sånne konkrete ting de kan lære seg, når man ser hvor mye det betyr for dem.

Ellers prøvde vi å vise gjestene våre det beste Afrika har å by på (bortsett fra menneskene, så klart), så vi var på safari i jungel, hav og ørken. Både jeg og mamma fikk en hard omgang med magen og ble sengeliggende en stund, og da ble det også tid til litt filosofisk samtale... Vi mennesker i rike Vesten har et konstant forklaringsproblem i måten vi bruker ressursene våre på. Hvorfor synes jeg det for eksempel er greit å bruke 500 kr på et restaurantmåltid, når jeg har sett hva andre må spise? Hvorfor har jeg behov for å oppdatere garderoben min, når de gamle klærne mine fortsatt er brukbare? Hvorfor er jeg ikke fornøyd når jeg har en seng å sove i, tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen? Hvorfor tror jeg at jeg trenger så mye mer, når jeg vet at andre må klare seg med mye mindre? Hvordan skal jeg en gang forklare Gud logikken i måten jeg brukte pengene mine på? Selvfølgelig er ikke alt så svart-hvitt som dette. Vi i Vesten har tross alt en annen virkelighet å forholde oss til det meste av tiden; tankene våre proppes fulle av reklame for nye dupeditter som vil gjøre livet enklere, gode matoppskrifter som får ganen din til å synge, interiørblader som viser deg hva som skal til for å få det hjemmet du alltid har drømt om. Og vi sammenligner oss jo ofte mye heller med de som er enda rikere, har enda flottere hus eller enda mer spennende jobb. Hva med å sammenligne seg med 90% av verdens befolkning, istedenfor 10%?

Slike og andre utfordrende tanker dukker jevnere opp når jeg er her enn når jeg er hjemme. For eksempel denne uka, da vi besøkte en skole i Kuisebmund; ett av de fattigste områdene i Walvis Bay. Der satt de heldige barna som fikk muligheten til å gå på skole, inni et mørkt skur på små plastikkstoler. De har ikke pulter eller skolebøker, og noen av de har ikke noe hjem å gå til etter skolen, så da lar rektoren de bli igjen. Heldigvis har mange av barna i Healing Ministries en lys framtid foran seg sammenlignet med mange andre, takket være de voksne som har tatt dem inn i sine hus, og som utruster dem som best de kan for å bli ansvarsfulle, gode og sunne mennesker. Når de ber de barnlige bønnene sine er det også lett å merke at de har lært hva takknemlighet er. Og det er kanskje en av livets viktigste lekser, både for fattig og for rik.

Det blogges igjen!

Hei landsfrender!

Nå er det lenge siden sist. Det er ofte et tegn på at det ikke er så mye nytt å melde. Ellers så er det et tegn på at noe er galt. Eller at man har glemt menneskene der hjemme.

Jeg kan dog melde hjem om at ingen av disse påstandene er korrekte: Mye har skjedd siden sist. Alt er meget vel med oss. Og vi tenker masse på og savner alle vi er glad i i Norge. Så vet dere det.

Forrige uke hadde vi urhyggelig besøk fra Norge. Det var svigermor og fjortissvoger som tok seg seks dagers ferie(?) sammen med oss. Vi dro på safari i Etosha – eller for å være mer presis: Gutta boys dro sammen med guiden ut for å finne «the big five», mens jentene pendlet mellom senga og porselenet inne i campen. Uten å gå nærmere inn på deres tilstand, har den klare slektsskap til min «Gift og forgifta» (se tidligere blogginnlegg).

Velvel, vi så mange av dyrene i Afrika og alt de har å gjøre. Blant annet opplevde vi å møte en flokk med elefanter midt i veien. Mora i flokken synes vi var vel nærme, så hun truet oss sånn at vi måtte rygge. Det hele var ganske spennende! Fjortissvoger måtte sågar krype inn i Tormods beskyttende og trygge armer. Et vakkert øyeblikk for oss begge, som vi skal bygge videre på når jeg kommer hjem til jul.

Astrid svigermor kjøpte to barnesykler til Community Shelter (krisesenteret vi jobber på). Det falt i meget god jord (eller sand – siden det er minimalt med jord her)! Allerede har tre av ungene lært seg å sykle på tohjulssykkel uten støttehjul. Gøy å se stolteglisene dems når de sjangler avgårde...

Øvelseskjøringa med de to 20-åringene går fortsatt veldig bra. De nærmer seg det ikke-skremmende-høye-nivået som skal til for å få lappen her nede. Helt ripefritt går det dog ikke for seg. Her om dagen skulle jeg kjøre inn i garasjen med han ene. Det var ganske trangt, så det gikk som det måtte: Venstre frontdør med speil ble skrapt opp. Det er ikke noen stor greie, men det er heller ikke pent. Gutten som gjorde det er selvfølgelig verdens mest forsiktige sjåfør, så det er så typisk at det skulle skje med han. Han ble ganske lei seg tror jeg, men det virker som han er over det nå. Og i ettertid har han «klatret opp paa hesten igjen» og klart å kjøre inn i den trange garasjen uten å skrape bilen.

Ellers er det i dag to måneder til jul, og i butikkene her har de ansatte allerede begynt å gå med nisselue. Det foerer til at jeg surner i det jeg gaar inn i butikken, og faar en daarlig handleopplevelse, men det minner meg i allefall på at det ikke er så lenge igjen til jeg atter skal vende snuten mot Norge. Det skal bli så godt å se alle igjen. Samtidig er det vemodig å reise fra alle de fantastiske menneskene vi har blitt kjent med her. Som du skjønner, kjære leser, så river og sliter denne ambivalensen i meg. Og det er litt digg....

Lokkefotball og Rotary

Denne uka har kollektivet blitt forandret til et elskovsrede. Barna våre (studentene) har dratt på en ukes tur nord i landet for å drive informasjonskampanje med en sosialarbeider. Igjen sitter et ektepar i en stor leilighet. Plutselig fikk vi et lite innblikk i hvordan det er når man som foreldre opplever at barna flyr ut av redet. Plutselig er det så stille i huset. Man legger merke til nye lyder i stillheten.

Ellers er det over gjennomsnittet hyggelig å merke at Herr Testosteron har sendt svar på forrige ukes blogginnleggbrev: På tirsdag fikk jeg tilbud om å spille løkkefotball på søndag med noen av ungdommene her. Jeg ønsker manndommen atter velkommen.

Det blir dog spennende å se hvordan jeg reagerer på spillet. Kanskje jeg har blitt redd for ballen? Kanksje jeg begynner å grine hvis noen takler meg? Vel, det er ikke godt å si. Jeg har gjort klar noen unnskyldninger dersom tårene skulle presse på: «Everyone in Norway do it all the time...its a tradition» eller «My eyes are sweating. Its a common Nowegian problem». Dette kan de ikke ta meg på. I slike situasjoner kan kulturforskjeller være gull verdt.

Apropos forskjeller...: Jeg tenkte bare å si noen ord om kontrastene vi møter i løpet av en uke:

Som voluntører er vi så heldige å få oppleve å bli kjent med både samfunnets krem og samfunnets skummet melk.

På tirsdag var vi nok en gang på Community Shelter som kanskje er det stedet der behovene er mest synlige (se tidligere innlegg).

På onsdag kveld var vi invitert til et Rotarymøte med den hvite fiffen som ønsker å gjøre noe godt for samfunnet.

På søndag skal jeg (som sagt) spille fotball på løkka med noen fargede, fattige ungdommer fra Hope House.

Community Shelter er grasrotstedet der enkeltmennesket er ekstremt viktig. Den ene ungen man har i hendene betyr alt, og man tenker ikke på alle de andre i verden som også trenger hjelp.

Rotaryklubben er overklassestedet der samfunnet er viktigere enn enkeltmennesket. Man gjør bra ting for samfunnet, men enkeltmennesket er mindre viktig. Tanken er at selv om du hjelper en, er det millioner av andre som også trenger hjelp, så det nytter ikke å tenke en og en.

Etter fem års studier med etikk har jeg blitt innprentet at det sannsynligvis er en balansert gyllen middelvei som er det riktige. Begge parter har et poeng. Og derfor er jeg så glad for at vi får oppleve begge deler og kjenne folk som jobber på forskjellige måter for å oppnå en bedre verden. (Masse respektpoeng til KUP som har ordnet en fin miks av bra kontakter her nede)

Morgendagens ambivalente fotballøkt skal spilles i en park i byens fine strøk. Jeg ser for meg rollekonflikten dersom en av de velstående hvite Rotarymedlemmene går forbi og hilser mens jeg sentrer til en av de fargede, fattige medspillerne mine. På en måte er det litt flaut overfor de kule, fattige ungdommene at jeg kjenner rike, middelaldrende mennesker som de overhodet ikke identifiserer seg med. Men pytt sann; i det Rotarymedlemmet hilser god dag ligger sikkert den østrogenpåvirkede Tormod og griner/svetter i øynene i smerte over en hard takling. Det er enda flauere - overfor alle parter....

Saa til ukas bilder:



Ann Iren, Casey og Liv Hilde paa kino i Swakopmund.




Doed sel paa stranda der vi bor. Dessverre/heldigvis (stryk det som ikke passer) er det ikke luktfunksjon i cyberspace enda.






Tusen paa tusen av flamingoer paa flukt fra noen norske turister som proevde aa komme veldig naer.

 

Kontrastenes Rike

Nok en fredag sitter vi på nettkaféen vår i Swakopmund, fullstappet av inntrykk fra dette fascinerende samfunnet. Dramatisk som jeg er, ser jeg ofte verden i svart/hvitt uansett hvor grå den kanskje kan virke. Men her har jeg virkelig funnet en hverdag hvor jeg ikke trenger å dvele ved kontrastene i mitt indre liv, for de enorme forskjellene i den ytre virkeligheten er så mye mer aktuelle! Som Tormod også nevner i blogginnlegget sitt (vi har nemlig snakket mye om dette emnet den siste uka), har vi takket være KUP fått kontakt med svært ulike nøkkelpersoner i Walvis Bay, alle fra ulike samfunnslag og sammenhenger.

Vi har Jan og Irma; det superhyggelige hvite ekteparet som har tilbudt seg å være foreldrene våre mens vi er her. Også har vi Piet, Mr. Fix It, som setter sin ære i å hjelpe oss ut av det minste problem. De har innflytelsesrike jobber, flotte hus i den bedre delen av byen, og de tar oss med i sine venners indre kretser hvor vi diskuterer politikk, sipper vin, går på gourmetrestauranter, korkonserter, ørkensafarier og mye mer. Samtidig har de alltid vissheten om at det er mange trengende mennesker rett utenfor døren deres, og de ønsker oppriktig å hjelpe. Men de lever i en komfortabel verden tilsynelatende mer lik vår vestlige, som til en viss grad også skjermer dem fra fattigdommen, sulten og desperasjonen mange andre føler på.

Så har vi arbeiderne i Healing Ministries og på Community Shelter, hvor de fleste er uskolerte og litt rufsete i kantene med en sparsommelig økonomi. Her kaster de aldri noe bare fordi det ikke fungerer som det skal lenger, de bruker den samme bleien om igjen dersom det ikke er bæsj i den, og de bor på andre siden av byen hvor man ikke vil ferdes på nattestid. Disse menneskene har nøden i huset sitt, de bretter opp ermene og tar tak i skitne, syke, foreldreløse barn og gir dem det beste de kan. De har helt andre standarder på hygiene, sunt kosthold og pedagogisk oppdragelse, og noen ganger tar jeg meg selv i å ønske at disse barna var et annet sted, et tryggere sted, hvor de ble mer dullet med og fikk bedre mat og innimellom også et nytt klesplagg. Kanskje for eksempel i hjemmet mitt. Men så minner jeg meg selv på at mine materialistiske standarder for et godt liv er satt ut ifra den erfaringen jeg allerede har, og at et barn som aldri har vært i nærheten av dette ikke nødvendigvis vil savne det heller. Som Heidi Baker sier det; de fattige er heldige på den måten at de vet hva de trenger, de er klar over sin sult og sine behov, de har så håndfaste problemstillinger. Mange av oss rike i Vesten derimot, vet ikke nødvendigvis hva vi trenger, eller at vi trenger noe i det hele tatt. Vi har skapt oss et liv hvor vi egentlig ikke er avhengig av noe annet enn oss selv, for vi kan kjøpe den måten og den varmen og den tryggheten vi vil ha. Det er en tankevekker at flere og flere av de lidelsene som Vesten plages av, ikke kan fikses ved hjelp av penger alikevel, som ensomhet, angst, og depresjon.

Det som også fascinerer og forundrer meg i min daglige ferd, enten når jeg vasker en unge i det samme skitne badevannet som alle de andre allerede har vasket seg i, eller når jeg spiser kaninfilét  med våre velstående «foreldre» i byens bedre strøk, er at alle disse menneskene hører til den samme gode Gud. Selv om bønnene deres formuleres svært forskjellig, er det den samme Gud som hører dem og tar seg av dem. Og for meg utvider disse kontrastene min respekt for Gud, og de viser meg at min Gud er også veldig mange andres Gud, og Han er stor nok for alle. Han elsker både barna sine i Norge og barna sine i Namibia, og han ønsker å fylle våre behov. Men kanskje er det enklere å fylle behovene hos dem som vet at de trenger Han, som er avhengige av hans bønnesvar for å få mat på bordet den dagen, og som derfor er mer åpne for hva Han vil gi? Jeg tror Gud ser like mange sultne barn i Vesten, men de er bare sultne på en annen måte, og de vil ikke nødvendigvis ta imot den mat Han gir dem.

Jeg ber om at Gud må utvide hjertet mitt sånn at jeg kan elske enda mer, og utruste hendene mine sånn at jeg kan hjelpe enda flere. Oj Oj Oj, jeg har en lang vei å gå. Men Pappa i himmelen tar meg med, skritt for skritt.




Taegging i sentrum

 



Fredagskveld hos mor Irma og far Jan. Urhyggelig

 



Marlo hjelper til med den ukentlige vaskingen paa Ruach.

 

Roadtrip og andre (opp og ned) turer

Kjære leser! Her sitter jeg igjen etter nok en uke med små og store opplevelser utenom det vanlige. Helgen står for døren, og mye taler for at disse fridagene blir minst like aktive som de forrige. Etter å ha deltatt på den nokså spesielle konferansen fredagen som var, følte vi alle for å komme oss litt vekk og se hva Namibia ellers har å by på. Turen gikk til Uis, en ghost town som ligger ved foten av landets største fjell. (I ettertid fikk vi høre at det var veldig farlig å dra på en sånn tur utenfor allfarvei, og spesielt uten å gi beskjed til folk hvor vi skulle. Noen turister som tok samme strekning i fjor hadde visst blitt overfalt og drept)... Så takk gode Gud for livet! Vel uvitende om farene som lurte rundt oss, humpet vi altså avgårde langs smale landeveier og tittet på små landsbyer i mer klassisk african style; husene var nedslitte skur, og hver gang noen så hvite mennesker i bilen kom de løpende og vinket og ba om mat. Ann Iren (som kanskje er den mest samvittighetsfulle blant oss), klarte ikke helt å bestemme seg for om hun skulle gi noe eller ikke, og endte med å hive en halvspist potetgullpose ut av vinduet. I ny og ne kjørte en eselkjerre forbi, og over åkrene brant solnedgangen stille ned. Det hele var egentlig veldig idyllisk. Vi fikk se springboker og sebraer i Spitzkoppe, overnattet på en hyggelig lodge i Uis, hilste på noen Himbadamer langs veien, og kom trygt tilbake søndag kveld.

Himbakvinne - endelig traff vi noen "ekte" afrikanske barpuppa damer. Paa tide!

Ikke saa mye aa hoppe og juble for egentlig...I bakgrunnen ligger det et skipsvrak...Typisk Skeleton Coast

Elaine med beviset som gjoer at hun endelig kan kjore uten en co-driver

Denne uka har øvelseskjøringen til Torris gitt sitt første resultat; Elaine fra Jonah Home har fått lappen! Og med den løftes en tung byrde av hele Healing Ministries, nå som de ikke lenger trenger å være to hver gang noen skal hentes eller bringes et sted. I lykkerusen sa hun til og med ja til at vi kan ta med Casey (datteren hennes på fjorten) på middag og kino i helgen, noe som er ganske stort siden Casey vanligvis bruker all sin tid på å hjelpe moren på barnehjemmet, og sjelden får lov til å gå ut. Ellers er Grace fra New Zealand desverre ferdig med tjenesten sin her og reiser fra oss på tirsdag. Og lille Kiki (babyen som ble min på Jonah Home) kan ikke være der lenger fordi de ikke har tid til å ta vare på henne. Hun har store utslett på kroppen som tyder på dårlig hygienestell, og hun klarer ikke krabbe eller sitte oppreist på egenhånd enda hun snart er ett år gammel. Nå skal hun tilbake til den unge alenefaren som jobber fulltid, så jeg lurer på hvor godt hun kommer til å bli fulgt opp fremover...

På tirsdag var det forresten nasjonal festdag; The Day of the Namibian Child. Vi fikk bli med de fire sosialarbeiderne på nok en tur innover i landet, denne gangen til Ombahe, hvor vi skulle dele ut gratis mat og drikke til de 900 skolebarna som hadde møtt opp. En organisajon som heter «Operation Christmas Child» hadde med gaver til alle barna, som andre barn i Vesten har pakket inn med en personlig hilsen. Det var litt interessant å se andre siden av U-hjelp, når den mottas av mennesker som viser takknemlighet og glede over den minste lille ting. På tilbakeveien kjørte vi forbi haugevis av vinkende barn på vei hjem til skurene sine, stolte bærere av hver sin skoeske-gave fra Vesten. Jeg vinket tilbake med en viss bismak i munnen; hvorfor takker de oss? Det er jo vi som er de heldige, vi som har fått alle de fineste lekene, vi som blir tildelt alle mulighetene de aldri får. Er det ikke også vi som burde være de takknemlige?

Bistandsjenter deler ut mat og gaver til barna

Et skur lagd av brusbokser. "Noed laerer naken mann aa bygge skur"

Jovial hvit jente gjoer sitt fornoedne paa en ekstremt enkel utedo

Liten Himbatass!

Brev til Manndomskilden

Kjære Herr Testosteron!

Jeg er en gutt på snart syvogtjue som lurer på en ting: Er det skadelig for manndommen å leve i Afrika i tre måneder sammen med kone og tre andre østrogenmonstre?

Jeg har gjort noen preventive tiltak for å slippe å bukke under for wo-mannen*. Noe av det første jeg gjorde var å kjøpe en fotball. Innimellom går jeg rett ned på stranda (alene, selvfølgelig) for å trikse litt og sparke ballen på en liten vegg. Dette føles veldig mandig, men også litt teit. Er følelsen av teithet et tegn på at østrogenet har lurt seg inn i blodårene mine, eller er det snakk om en normal skamfullhet av å være en outsider – en viggo?

Her om kvelden, kjære manndom, må jeg dog innrømme at jeg tullet meg opp i sofaen med en deilig kopp kakao med is og så på en bedre feelgood-film sammen med wo-mennene i kollektivet – og det verste av alt var at jeg koste meg glugg med det. Jeg er redd jeg har mista alle illusjoner. Jeg er redd mannen inni meg er i ferd med å bukke under for wo-mennene rundt meg. Derfor har jeg diktet en salme – ikke reint lite inspirert av den mandige kong David (Salme 23):

O Manndom – vær du min hyrde!

En mandig klagesalme:

Selvom jeg går i østrogenskyggens dal

frykter jeg ikke kvinnens hormoner (les:mensen)

For dine X og Y-kromosoner renner gjennom meg

Min «kjepp» og min «stav» trøster meg.

Du gir meg spiker og hammer

like for øynene på mine wo(e)-men*

Du salver mitt hode (valgfritt sådan) med maskulin svette.

Og jeg får bo i mannfolks hus

gjennom lange tider.

*    *Woe betyr bedrøvelig. Det engelske ordet for kvinne, altså wo(e)man, betyr altså – hvis du legger den  machosjåvinistiske godvilja til - bedrøvelig mann. Tipper den svei, jenter.

      (PS! Håper dere tilgir meg, kjære samboere. Dere kan få bestemme filmen ikveld. Også kan jeg ta oppvasken for dere)