Kjære leser! Her sitter jeg igjen etter nok en uke med små og store opplevelser utenom det vanlige. Helgen står for døren, og mye taler for at disse fridagene blir minst like aktive som de forrige. Etter å ha deltatt på den nokså spesielle konferansen fredagen som var, følte vi alle for å komme oss litt vekk og se hva Namibia ellers har å by på. Turen gikk til Uis, en ghost town som ligger ved foten av landets største fjell. (I ettertid fikk vi høre at det var veldig farlig å dra på en sånn tur utenfor allfarvei, og spesielt uten å gi beskjed til folk hvor vi skulle. Noen turister som tok samme strekning i fjor hadde visst blitt overfalt og drept)... Så takk gode Gud for livet! Vel uvitende om farene som lurte rundt oss, humpet vi altså avgårde langs smale landeveier og tittet på små landsbyer i mer klassisk african style; husene var nedslitte skur, og hver gang noen så hvite mennesker i bilen kom de løpende og vinket og ba om mat. Ann Iren (som kanskje er den mest samvittighetsfulle blant oss), klarte ikke helt å bestemme seg for om hun skulle gi noe eller ikke, og endte med å hive en halvspist potetgullpose ut av vinduet. I ny og ne kjørte en eselkjerre forbi, og over åkrene brant solnedgangen stille ned. Det hele var egentlig veldig idyllisk. Vi fikk se springboker og sebraer i Spitzkoppe, overnattet på en hyggelig lodge i Uis, hilste på noen Himbadamer langs veien, og kom trygt tilbake søndag kveld.
 |
| Himbakvinne - endelig traff vi noen "ekte" afrikanske barpuppa damer. Paa tide! |
 |
| Ikke saa mye aa hoppe og juble for egentlig...I bakgrunnen ligger det et skipsvrak...Typisk Skeleton Coast |
 |
| Elaine med beviset som gjoer at hun endelig kan kjore uten en co-driver |
Denne uka har øvelseskjøringen til Torris gitt sitt første resultat; Elaine fra Jonah Home har fått lappen! Og med den løftes en tung byrde av hele Healing Ministries, nå som de ikke lenger trenger å være to hver gang noen skal hentes eller bringes et sted. I lykkerusen sa hun til og med ja til at vi kan ta med Casey (datteren hennes på fjorten) på middag og kino i helgen, noe som er ganske stort siden Casey vanligvis bruker all sin tid på å hjelpe moren på barnehjemmet, og sjelden får lov til å gå ut. Ellers er Grace fra New Zealand desverre ferdig med tjenesten sin her og reiser fra oss på tirsdag. Og lille Kiki (babyen som ble min på Jonah Home) kan ikke være der lenger fordi de ikke har tid til å ta vare på henne. Hun har store utslett på kroppen som tyder på dårlig hygienestell, og hun klarer ikke krabbe eller sitte oppreist på egenhånd enda hun snart er ett år gammel. Nå skal hun tilbake til den unge alenefaren som jobber fulltid, så jeg lurer på hvor godt hun kommer til å bli fulgt opp fremover...
På tirsdag var det forresten nasjonal festdag; The Day of the Namibian Child. Vi fikk bli med de fire sosialarbeiderne på nok en tur innover i landet, denne gangen til Ombahe, hvor vi skulle dele ut gratis mat og drikke til de 900 skolebarna som hadde møtt opp. En organisajon som heter «Operation Christmas Child» hadde med gaver til alle barna, som andre barn i Vesten har pakket inn med en personlig hilsen. Det var litt interessant å se andre siden av U-hjelp, når den mottas av mennesker som viser takknemlighet og glede over den minste lille ting. På tilbakeveien kjørte vi forbi haugevis av vinkende barn på vei hjem til skurene sine, stolte bærere av hver sin skoeske-gave fra Vesten. Jeg vinket tilbake med en viss bismak i munnen; hvorfor takker de oss? Det er jo vi som er de heldige, vi som har fått alle de fineste lekene, vi som blir tildelt alle mulighetene de aldri får. Er det ikke også vi som burde være de takknemlige?
 |
| Bistandsjenter deler ut mat og gaver til barna |
 |
| Et skur lagd av brusbokser. "Noed laerer naken mann aa bygge skur" |
 |
| Jovial hvit jente gjoer sitt fornoedne paa en ekstremt enkel utedo |
 |
| Liten Himbatass! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar