Lokkefotball og Rotary

Denne uka har kollektivet blitt forandret til et elskovsrede. Barna våre (studentene) har dratt på en ukes tur nord i landet for å drive informasjonskampanje med en sosialarbeider. Igjen sitter et ektepar i en stor leilighet. Plutselig fikk vi et lite innblikk i hvordan det er når man som foreldre opplever at barna flyr ut av redet. Plutselig er det så stille i huset. Man legger merke til nye lyder i stillheten.

Ellers er det over gjennomsnittet hyggelig å merke at Herr Testosteron har sendt svar på forrige ukes blogginnleggbrev: På tirsdag fikk jeg tilbud om å spille løkkefotball på søndag med noen av ungdommene her. Jeg ønsker manndommen atter velkommen.

Det blir dog spennende å se hvordan jeg reagerer på spillet. Kanskje jeg har blitt redd for ballen? Kanksje jeg begynner å grine hvis noen takler meg? Vel, det er ikke godt å si. Jeg har gjort klar noen unnskyldninger dersom tårene skulle presse på: «Everyone in Norway do it all the time...its a tradition» eller «My eyes are sweating. Its a common Nowegian problem». Dette kan de ikke ta meg på. I slike situasjoner kan kulturforskjeller være gull verdt.

Apropos forskjeller...: Jeg tenkte bare å si noen ord om kontrastene vi møter i løpet av en uke:

Som voluntører er vi så heldige å få oppleve å bli kjent med både samfunnets krem og samfunnets skummet melk.

På tirsdag var vi nok en gang på Community Shelter som kanskje er det stedet der behovene er mest synlige (se tidligere innlegg).

På onsdag kveld var vi invitert til et Rotarymøte med den hvite fiffen som ønsker å gjøre noe godt for samfunnet.

På søndag skal jeg (som sagt) spille fotball på løkka med noen fargede, fattige ungdommer fra Hope House.

Community Shelter er grasrotstedet der enkeltmennesket er ekstremt viktig. Den ene ungen man har i hendene betyr alt, og man tenker ikke på alle de andre i verden som også trenger hjelp.

Rotaryklubben er overklassestedet der samfunnet er viktigere enn enkeltmennesket. Man gjør bra ting for samfunnet, men enkeltmennesket er mindre viktig. Tanken er at selv om du hjelper en, er det millioner av andre som også trenger hjelp, så det nytter ikke å tenke en og en.

Etter fem års studier med etikk har jeg blitt innprentet at det sannsynligvis er en balansert gyllen middelvei som er det riktige. Begge parter har et poeng. Og derfor er jeg så glad for at vi får oppleve begge deler og kjenne folk som jobber på forskjellige måter for å oppnå en bedre verden. (Masse respektpoeng til KUP som har ordnet en fin miks av bra kontakter her nede)

Morgendagens ambivalente fotballøkt skal spilles i en park i byens fine strøk. Jeg ser for meg rollekonflikten dersom en av de velstående hvite Rotarymedlemmene går forbi og hilser mens jeg sentrer til en av de fargede, fattige medspillerne mine. På en måte er det litt flaut overfor de kule, fattige ungdommene at jeg kjenner rike, middelaldrende mennesker som de overhodet ikke identifiserer seg med. Men pytt sann; i det Rotarymedlemmet hilser god dag ligger sikkert den østrogenpåvirkede Tormod og griner/svetter i øynene i smerte over en hard takling. Det er enda flauere - overfor alle parter....

Saa til ukas bilder:



Ann Iren, Casey og Liv Hilde paa kino i Swakopmund.




Doed sel paa stranda der vi bor. Dessverre/heldigvis (stryk det som ikke passer) er det ikke luktfunksjon i cyberspace enda.






Tusen paa tusen av flamingoer paa flukt fra noen norske turister som proevde aa komme veldig naer.