African Sexy

Community Shelters bakgaard: Bak de soete pastellfargene skjuler det seg sneiper i hopetall, soppelrester, to odelagte sykler, en falleferdig huske og en rusten trampoline. Det er et under hvordan barns fantasi kan gjoere saa mye ut av saa lite.

I dag er det studiedag, og alle fem i kollektivet har slått seg ned på vår faste internettkafé i Swakopmund. Her skal vi sitte fram til i kveld, da vi blir med Healing Ministries på en kristen konferanse som visstnok skal vare utover natten... Vi er litt spente, fordi Ma Tirzah advarte oss om at denne konferansen kan bli litt «high flying».

Nok en uke er omme, og jeg merker at tiden går altfor fort. Allerede nå kjenner jeg at det blir vanskelig å dra herfra. Rhianna, en hollandsk voluntør som også jobber i Healing Ministries, skulle egentlig bare være her tre måneder første gang hun kom, men ble i ni måneder isteden. Nå er hun her i runde nr. 2. I går da jeg jobbet på Community Shelter, fikk jeg en liten smakebit på hvor trist en avskjed med disse barna kommer til å bli. Det viste seg at to av mine hjertebarn; et søskenpar på tre og fem år som av personalet bare ble karakterisert som «naughty» (det kaller de forresten de fleste barna med en sunn utforskertrang og nysgjerrighet, spør du meg), hadde blitt forflyttet til et annet Shelter lenger inni landet samme morgen. Disse to kommer jeg altså aldri til å se igjen, eller får vite hvordan framtiden deres blir... Jeg savner dem allerede.

På shelteret kaller barna meg Tanni Lif (tante Liv), og selv om de fleste ikke kan engelsk, er det utrolig hvor bra man kan kommunisere gjennom lek og kroppsspråk. Desverre er mange av dem veldig underutviklet, blant annet Rodny på to som hverken kan gå eller prate ennå. De større barna kommer hjem fra skolen i tre-tiden, og da bader vi alle de minste og gjør dem klare for kvelden (det tar ganske lang tid å bade 8 babyer og 6 små barn). Siden studentene farter mye rundt med Margareth, en av de fire sosialarbeiderne i Walvis Bay, er det bare jeg og Tormod som skal jobbe på Community Shelteret utover våren. Vi har masse drømmer om tiltak vi vil gjøre for å forbedre boforholdene på dette shelteret, og nr.1 er å skaffe de ansatte et askebeger. Etter de er ferdig med røyken hiver de den nemlig ned i bakgården hvor barna leker, og det er ikke få ganger vi har måttet dra en uttygd sneip ut av munnen på en liten baby. Hvis de ansatte ser det, kjefter de bare på barnet og sier «naughty!».

Community Shelter er et kommunalt tilfluktsted for barna som Margareth og de andre sosialarbeiderne i «Woman and Child Protection Unit», redder fra misbruk og vold. Disse damene er noen sanne hverdagsheltinner (dog med litt kontroversielle arbeidsmetoder), og sammen med studentene reiser de rundt i hele Erongo (regionen som Walvis Bay er en del av), og finner traumatiserte barn, er i retten og undersøker tvilsomme familieforhold. En jente på 14, som nå bor på shelteret, ble brakt dit av Margareth for kort tid siden etter at hun var blitt kidnappet av en gjeng som hadde tatt henne med rundt i landet og voldtatt henne flere ganger.

En annen hverdagsheltinne er Stella, den tidligere prostituerte mammaen på Hope House. Hun tar seg av hjemløse tenåringsgutter (de Tormod øvelseskjører med). Hver onsdag blir jeg og Tormod med disse gutta til et kurs hos en av sosialarbeiderne, hvor de skal bevisstgjøres på ansvaret for eget liv og en lysere framtid. Quincy er den mest pliktoppfyllende, og vant en kjærlighet forrige gang for «mest aktive deltaker». Snart skal vi få besøk av en HIV-positiv på kurset, som skal snakke om viktigheten av prevensjon. Ca en av åtte i Namibia har HIV eller Aids.

Men hvorfor kalte jeg egentlig innlegget mitt «African Sexy», lurer du sikkert på. Jo kjære leser, det har seg nemlig sånn at en av mennene på Aandrevs sa til meg at jeg så sykelig tynn ut (det er forresten sikkert både første og siste gang noen kaller meg det), også la han til, med hendene på sin stolte, struttende bulemage; You think I am fat. But this is not fat, this is african sexy!

Healing Ministries er i gang med ett av sine sjarmerende "high flying" moter. Ma Tirzah blaaser lyden av frelse fra varme sor til kalde nord.

Fem hverdagsheltinner, her representert av Ma Tirzah (fra venstre), Elaine paa Jonah Home, Phoebe fra Aandrevs, og Cathy og Grace paa Ruach.