Tormods første uke

Kjære landsmenn!


En uke har gått siden vi forlot fedrelandet. Og allerede begynner vi å føle oss som namibianere: Vi kjører på feil side av veien, og tuter i veikryss istedenfor å overholde vikeplikten fra høyre. Vi legger oss klokka halv ti om kvelden, trøtte som strømper. Vi spiser tørket kjøtt fra springbukker. Vi aker ned sanddyner på ei fjøl.

Som dere nå bør skjønne, er det ikke så altfor gæærnt å være her. Det er faktisk overraskende bra. Det er først når vi kommer på disse barnehjemmene vi jobber på at vi ser behovene for hjelp....og de er gedogene!

En av ungene ble forsøkt spylt ned i dossen av mora si fordi hun ikke hadde råd til å beholde den. Det klarte hun ikke, men hun lot barnet ligge i toalettet til noen sosialarbeidere kom og hentet det – ganske forkomment. Barnet kom på barnehjem, mens mora havnet i fengsel. Liknende historier om barn som blir mishandlet hjemme er visst ganske vanlige. Vi håper å kunne være med å gi noen barn og unge et positivt innslag i en ellers ganske tøff hverdag. Samtidig innser vi at vi nordmenn faller av vår høye, imperialistiske hvite hest når vi møter disse urhyggelige enormt sosiale og relasjonelle menneskene som ikke er like redde for øyenkontakt som det vi i facebook-generasjonen (og blogg, for den saks skyld) er. Her er ikke tid penger, men tid er relasjon. Det er en deilig, men uvant mentalitet. Man kan bli litt gal av det i starten, men det er nok egentlig ganske flott skal du se.

Vi bringer første dikt
fra 61 grader sør.
Selv om ting er annerledes
rimer diktene som før.

Vi går i sand
istedenfor på snø
De er ikke presise
De gjør oss sprø

Likevel er de

til å spise opp

Med sine store smil

og sin brune kropp

Jeg er bare en enkel mann
jeg kan ikke spå
Men jeg tror nok disse månedene
blir relativt o.k.