Hverdag i Walvis Bay

Noen av guttene fra Jonah Home leker seg paa Dune 7.

Stranda rett ved huset vaart. Skitten, men vakker!

Vi er inne i vår tredje uke her i Walvis Bay, og hverdagen har begynt å ta form. Studentene har kommet i hus og var de første dagene også ganske mettet av inntrykk, men nå senker husfreden og sjelefreden seg forhåpentligvis mer og mer. Tormod er husfar og har blitt en skikkelig handyman takket være Kikkan, og sammen farter de rundt og fikser både det ene og det andre (blant annet alle de tette doene på Jonah Home, og bil som ungdommene på Hope House kan øvelseskjøre med).

Arbeidsdagene våre varer fra ni til seks, og etter jobb gjør vi innkjøp og lager middag. Da er det allerede ganske sent og bekmørkt ute, så trening og alt det andre jeg trodde jeg skulle få tid til mens jeg var her må nok vente... På min første dag på Jonah Home (barnehjemmet), lå det en ny baby og sov i gangen. Det viste seg at faren hadde levert henne i håp om at hun kunne bo der fast, siden moren var prostituert og han selv måtte jobbe. Hun ble heldigvis litt «min», og jeg bader henne og mater henne og koser med henne. Som sagt behandles barn ganske mye røffere her, og hygieneforholdene er relativt sjokkerende. Da babyen hadde bæsjet på seg, ble hun stelt på det samme håndkleet som hun måtte vaske seg med, og da hun skulle bades (fortsatt med bæsj i rumpa) skled hun i badekaret og havnet med hodet nedi det skitne vannet. Men hun gråter ikke av den grunn...

Ellers går dagen med på å skrubbe do og bad (det gjøres daglig, siden 18 unger lager ganske mye gris), ta oppvasken (de har selvfølgelig ikke oppvaskmaskin) og leke med barna. I tillegg er det en tenåringsjente der som har ufrivillig fulltidsjobb, siden moren hennes driver hele barnehjemmet. Hun har sjelden tid til å henge med venner, og er veldig understimulert på sosial omgang. Etter jeg hadde vært der én dag kalte hun meg søsteren sin og ville gjerne være med på alt jeg gjør... Også er det jo skjønne Joshua, en seksåring med Downs syndrom som ikke har lært å prate, og som desverre ikke får gå på skolen heller. Han rusler mest rundt i bakgården på egenhånd, mens de voksne jobber.

I morgen skal jeg på Ruach, som er en slags hjemmeskole for tre av guttene på Jonah Home, siden de ikke kan gå på vanlig skole på grunn av et alkoholsyndrom de utviklet mens de lå i magen (barn av rusmisbrukere). Etter de andre barna er ferdig på skolen kommer alle dit og får lekshjelp og aktiviteter. Dette stedet drives av to herlige misjonærdamer fra New Zealand og USA.

Ellers har vi masse spennende prosjekter å bite tenna i, som for eksempel øvelseskjøringen med ungdommene på Hope House. I Namibia er det over 50% arbeidsledighet (i Norge er det i underkant av 3%), og en viktig forutsetning for mange jobber her er at man må ha lappen. I tillegg skal vi prøve å samle inn penger til en minibuss til Healing Ministries, siden barna deres går på fem forskjellige skoler og skal bringes og hentes til forskjellige tider hver dag. Så hvis noen av disse ungdommene får lappen og en ekstra minibuss, har de en deltidsjobb samtidig som de avlaster de voksne med masse tid og krefter...

Vel vel, nå ser jeg at jeg har skrevet en god del allerede. Må jo gi litt plass til Tormod også! Ellers kan jeg nevne i fleng noen høydepunkter fra den siste uka; African Evening med Healing Ministries, hvor de dramatiserte bibelhistorier, blåste i frelseshornet og tvang meg og Tormod til å velsigne hverandre foran hele forsamlingen, en sterk tur på søppeldynga for å besøke alle menneskene som bor der, kveldstur til Dune 7 hvor vi måtte løpe opp på sanddyna med blodsmak i munnen for å rekke et siste glimt av solnedgangen... Og dessuten har våren kommet!

Glad i dere alle sammen der hjemme, eller som barna på Jonah Home sier det; «Give me five, give me two, I love you»!