The End.

Kjære leser. Vi har nå kun én uke igjen i Namibia. Jeg prøver stadig å stoppe opp, leve i øyeblikket og nyte alt dette som jeg snart skal reise fra. Det beroligende bølgebruset fra havet om kvelden, for eksempel. Ørkenen som gløder ved soloppgang, med sandkorn som melis under føttene. Den varme vinden som blåser rolig gjennom gatene. Huden til babyene på Community Shelter som lukter sånn som bare en baby kan gjøre. De oppriktige gledeshylene fra barna hver gang jeg kommer inn døra på jobb som roper «Tanni, tanni»! Små barnehender som tillitsfullt tar meg i hånda og viser noe de er stolte av; den første tegningen de lagde på skolen, en fugl som bygger rede i treet deres eller en sang de har skrevet. Sjokoladebrune øyne som smiler opp til meg. Jeg tror nesten ingen formidler Guds ubegrensede kjærlighet så godt som et lite barn. Ingenting mykner opp hjertet mitt mer enn denne lille bylten av et menneske som sovner stille i armene mine. Jeg kan sitte sånn til armen min visner. Når jeg legger de fra meg for siste gang neste uke, og lar de bli igjen på shelteret som bare kan tilby dem midlertidig trygghet og husly; når jeg vet hvor usikker framtid de har i møte og hvor få voksne som vil ta ansvar for dem, da kommer det til å svi på innsiden. Det gjør det allerede.

Siden den siste uka ser ut til å bli ganske hektisk, og vi deretter drar til debriefing og avslappingsdager i Cape Town, kan det godt være at dette blir det siste blogginnlegget som postes før vi lander på norsk jord nok en gang 15. desember. Nå har vi fått Joachim på besøk (kjæresten til Ann Iren), og Tormod har glødet non stop siden han kom. Det er ikke så rart, med tanke på den underernæringen på mandig kontakt Tormod har opplevd de siste tre månedene. Jeg tror alikevel oppholdet har vært en sunn erfaring for oss begge, og heldigvis elsker vi hverandre enda mer nå enn da vi kom! Det boer ogsaa nevnes at takket vaere Tormod har to nye faatt billappen denne uka; Clifford fra Aandres og Luciano fra Hope House.

De siste dagene i Walvis Bay skal brukes til å samle alle gode afrikanervenner og feire fellesskapet og de nye relasjonene som har vokst fram. I morgen blir det beachparty og grilling med hele Jonah Home, før vi drar på julekonsert om kvelden. På søndag har vi invitert de hvite overklasseparene på middag og vin, pluss en siste ørkensafari med Mr. Fix It. På mandag blir det ut og spise etter jobb med sosialarbeiderne og studentene. Vi fikk heldigvis også gjennomført en festkveld på Community Shelter, hvor barna oppførte seg eksemplarisk for en gangs skyld, og både vi og de opptrådte for hverandre og danset «Glow» sammen. Jeg skulle ønske at dere alle kunne se bilder av disse barna for å skjønne hvor nydelige de er, men på grunn av sikkerhet får vi ikke lov til å legge dem ut på nettet. På slutten av kvelden fikk vi ikke lov å gå, så da lagde de en menneskelig blokade foran døra. Da vi til sist kom oss hjem, var skjørtet mitt gjennomtrukket av tiss på grunn av lille Jadira som stadig glemmer at hun er ferdig med bleie.

Vel vel, kjære leser, det er en tid for alt under solen. Hjemme i Norge er det snart tid for vinter og jul, her i Namibia er det tid for avreise og farvel. Vi gleder oss ubeskrivelig til å se både venner og familie igjen, så det er jo ikke bare trist å reise herifra! Vil uansett ønske dere alle en velsignet førjulstid og fred i hjertet. Gud er god!

Amen.

Slagordet til sosialarbeiderne og Community Shelter.

Clifford er en av Tormods fem elever som har faatt billappen.