Liv Hildes første uke i Namibia

Jeg og Tormod paa sandboarding i orkenen. Noe av det skumleste jeg har opplevd! Det synes kanskje paa stilen min...

Etter en lang flytur landet vi i det som skulle bli vårt nye hjem, og mens vi stod der på perrongen og gned ut siste rest av reisesøvn i øynene, så vi kun én ting: ØRKEN. Akkurat da følte jeg meg som en maur i en stor sandkasse. Namibia er nemlig det landet i Afrika som har færrest antall innbyggere pr. kvm, mye på grunn av Namib- og Kalahariørkenen som stadig spiser seg lengre utover. Etterhvert som vi kjørte mot huset vi skal bo i, så vi også den andre hovedingrediensen i Namibias fasinerende landskap; Atlanterhavet. Synet av bølgene som bruser mot rødbrune sanddyner, med en dyporansj solnedgang som bakteppe, er som balsam for en sliten sjel etter en hard arbeidsdag.


Den første uka her i Walvis Bay (fra Whale Bay – hvalbukta), har vært veldig intens og veldig spennende. Vi har fått møte organisasjonen vi skal jobbe i, The Healing Ministries, og dens frontfigur Tirsha, som alle bare kaller «ma» (ganske moderlig dame der altså). Hun brenner for outsiderne i lokalsamfunnet, og har dermed klart å samle en herlig gjeng av tidligere prostituerte, foreldreløse og fattige under sine vinger. De har et slags samlingshus, «Aandrevs», hvor folk får bo gratis etter behov, der de begynner dagen klokka 05.00 med karismatisk morgenbønn.

Rett borti gata ligger Hope House, som er et midlertidig hjem for vanskeligstilte ungdommer. De hadde innbrudd for et par dager siden, der alle dynene på guttenes rom ble stjålet... Og nettene her nede kan være ganske kalde, skal jeg love deg. Jeg lå selv med fullt ullundertøy og skalv i armene til Tormod i begynnelsen av uka.

Litt lenger borte ligger Jonah Home, som er et barnehjem med ca 18 barn i alderen 2-11. Siden det sjelden er mer enn tre voksne der om gangen, underholder barna stort sett seg selv og hverandre med alt de kan finne av improviserte lekeredskaper. Det er en ganske mer selvstendig hverdag enn barna jeg kjenner i Norge. I nærheten av Jonah ligger et læringssenter for barna som heter «Ruach», der de gjør alt fra lekser til hagearbeid.

Ingen av foretakene til Healing Ministries mottar statlig støtte, og i tillegg må de betale en klekkelig sum for hvert barn som går på skolen (noe de fleste heldigvis gjør).

Det eneste stedet vi skal jobbe som ikke hører til Healing Ministries, er et mottakssenter for babyer, barn og unge som trenger akutt omflytting. Her er det mange hjerteskjærende små skjebner. Dette senteret er fullt av barn i alle aldre som måtte fjernes fra voldelige og farlige hjem, og som kan bli der opptil seks måneder før de må omplasseres til et forhåpentligvis tryggere sted. Siden det bare finnes fire sosialarbeidere i Walvis Bay, og kun ett statlig senter for barna, er kapasiteten ganske sprengt. Kommunen har heller ikke råd til å betale noe særlig lønn til de som jobber på dette senteret, og derfor er det kun en liten håndfull dedikerte mennesker som rullerer på å bo der 24 timer i døgnet, og som ikke rekker så mye mer enn å skifte bleier på og mate de aller minste, noe som gjør at de resterende barna er overlatt til seg selv. Terapi og behandling for å bearbeide misbrukene de har vært igjennom er det lite av.

Som du skjønner kjære leser, er det altså nok av behov! Utfordringen vår blir derfor å være litt selektive i hvor mange av disse behovene vi skal prøve å møte. Lokalfolkene vi skal samarbeide med er allerede overarbeidet og gjør dette som en livsstil mer enn en jobb. Og det er ganske forståelig også, når jeg kjenner hvordan selv mitt egosentriske, materialistiske hjerte smelter i en tillitsfull og takknemlig liten barnehånd.